mandag 9. april 2012

The Hunger Games

Er The Hunger Games en Twilight-kopi med like lite substans, eller er den slitesterk nok til å stå på egne ben.

I forrige uke så jeg The Hunger Games, og jeg ble gledelig overrasket over hvor bra den var. I flere samenhenger har det blitt nevnt Twilight, da dette også er en bokserie for tenåringer. Twilight fenomenet har ikke helt falt i smak her i gården kan du si. Likevel jeg har gitt det en sjanse, og har lest første boken og sett de to første filmene. Men for meg ble det hele for klissete, lite substans og ikke noe særlig underholdende. Derfor var det en større glede da The Hunger Games viste seg å være noe helt annet.

Heltinnen trer frem
Langt frem i fremtiden gjennomfører staten Panem, som er delt i 12 distrikter, hvert år den såkalte Hunger Games. Hvert år blir en gutt og ei jente plukket ut fra hvert distrikt for å sloss til døden. Den som står igjen levende blir kåret som vinner. Når Katniss, hovedpersonen i filmen, sin søster blir plukket ut så melder hun seg frivillig. Vi vet allerede tidligere at Katniss er veldig overbeskyttende overfor søsteren sin, da moren ikke klarer å seg av dem. Hun er også flink med buen, og viser seg å være en rådvillig og sterk kvinne.

Filmen klarer fint å fremstille hvem denne Katniss er. Det gjør at vi allerede føler med henne når vi se søsteren blir trukket til å være med. Dette hjelper også at Jennifer Lawrence, som spiller Katniss, er en god skuespiller og takler rollen godt. Resten av rollebestningen er også god, men Lawrence dominerer skjermen hver gang hun er med.

Realistisk kritikk
Men det er som er den virkelige seierherren i filmen er dens kritikk av dagens reality-serier. Etter deltakerne har blitt trukket ut, blir de tatt gjennom en prosess for først å fremst blir klar men også fordi det blir sagt de trenger sponsorer. Du skal legges best mulig merke til. Noe de viser i scenen hvor alle deltakerne viser seg frem. Her står Katniss og Peeta i en vogn kledd i svart med flammer som stiger ut bak dem. I andre instanser blir de satt foran mektige folk for å vise hva de er god, hvor det også blir gitt poeng til dem. De må gjennom talk-shows og mange andre ting før de er klar for lekene.

Dette fremstiller filmen i dens første 45 minutter, og man skulle tro at det ble kjedelig i lengden. Men dette er filmens klart beste del. Vi får se hvordan de andre deltakerne er, og noen er mer profesjonelle enn de andre. Det eneste er at jeg skulle ønske vi fikk mer innblikk i de andre karakterene som er med i lekene. For når drepingen først begynner så dør de fleste som fluer, og du bryr deg egentlig ikke om de. Det er kanskje heller ikke meningen at du skal det, men det hadde gitt filmen mer dybde.

Twilight-klon?
Presseskrivene, trailerne og alt oppstyr rundt tilsier at dette vil være den nye Twilight. Bortsett fra et trekantdrama mellom Katniss, Peeta og Gale så er det ikke mye som minner om den. Jeg synes Katniss mye mer en person enn det Bella fra Twilight er. I bøkene virker det ikke som hun har noen personlighet, og i filmene blir hun spakt portretert av Kristen Stewart. Hun er også veldig definert av karene hun forelsker seg i eller sammen med. Dette gjør ikke Katniss. Hun er som tidligere nevnt sterk, og rådvillig. I lekene så velger hun å holde seg for seg selv, og la de andre drepe hverandre. Hun virker også være veldig kjent i skog og mark, og vet hva hun skal gjøre for å overleve. Når det gjelder bøkene til Hunger Games kan jeg ikke kommentere så veldig siden jeg ikke har lest dem.

Når det gjelder filmen i sin helhet gir den også et inntrykk av at den ikke er noen Twilight-klon. Mye av det som skjer i filmen blir fremvist på en realistisk måte. For eksempel når Katniss skyter en pil på noen epler slik at de skal lande på en mine, så får hun piper det i ørene etter det eksploderer. Dette gjør at alt blir mye mer spennende. Klarer hun å komme seg vekk før de andre deltakerne finner henne? Her er kameraet med å rister til de stunder det skal, og andre fiksfakserier. Mens noen vil si at "shaky-cam" ikke hører med i slike filmer, så vil jeg si at det gir en dynamikk til filmen som ikke vil vært der ellers.

Alt i alt synes jeg dette er en glimrende film. Det jeg er mest redd for er at, selv om den blir promotert som en ungdomssfilm, at ungdommene som ser den ikke skal skjønne hvor hjertet i filmen virkelig ligger. Dens sosiale kritikk. Det blir iallefall spennende å se hvordan de andre filmene blir. Kanskje jeg til og med kommer til å lese bøkene. You never know!

torsdag 29. mars 2012

torsdag 1. mars 2012

Dr. Strangelove or how I learned to stop worrying and love the bomb




Forrige uke på forelesning i filmanalyse så vi filmen Dr. Strangelove som er skrevet og regissert av Stanley Kubric. Før dette hadde jeg bare sett to av hans filmer - The Shining og Eyes Wide Shut - og hadde derfor ingen forvetninger. Jeg visste til og med ikke før jeg hadde pratet med en kompis om det, som også forresten tar samme fag, at det var Kubrick som stod bak filmen. Likevel ble ikke forventningene særlig forhøyet. Det er egentlig ganske bra at jeg ikke hadde noen forvetninger, for de har en tendens til å ødelegge opplevelsen av en film. For å si det slik: jeg elsket filmen og lo meg skakk ihel gjennom mesteparten av filmen; ellers lo jeg helt vanlig. Som jeg har nevnt tidligere unngår jeg som regel eldre filmer, eller filmer som er svarthvitt. Men det er noe jeg bør slutte med, for det finnes faktisk filmer av eldre dato som er bra. Likevel sitter den bestemmelsen ganske hardt i meg så det er vanskelig å snu på flisa med en gang.

Kommunistfrykt er det noe å le av?
Man skulle nesten ikke tro det, eller det bare jeg som tenker slik? Uansett ser jeg på filmen som en latterliggjøring av kommunistfrykten som lå som en tykk tåke på 50- og 60-tallet. Det er rart å tenke på det, da det også kom frem på forelesning at selv Kubrick var redd. Filmen kan likevel være et uttrykk for at det ikke er noe å være redd for, selv om han var det selv.


En gal general, med seksuell frykt, og det fortreffelige navnet Jack D. Ripper setter i gang et atombombe angrep mot russerne fordi han mener de er i ferd med å fluoridisere vannet deres og foruense alle sine kroppsvæsker. I en lengre scene forklarer han for Lionel Mandrake hvordan dette har seg:

General Jack D. Ripper: Mandrake, do you realize that in addition to fluoridating water, why, there are studies underway to fluoridate salt, flour, fruit juices, soup, sugar, milk... ice cream. Ice cream, Mandrake, children's ice cream.
Group Capt. Lionel Mandrake: [
very nervous] Lord, Jack.
General Jack D. Ripper: You know when fluoridation first began?
Group Capt. Lionel Mandrake: I... no, no. I don't, Jack.
General Jack D. Ripper: Nineteen hundred and forty-six. 1946, Mandrake. How does that coincide with your post-war Commie conspiracy, huh? It's incredibly obvious, isn't it? A foreign substance is introduced into our precious bodily fluids without the knowledge of the individual. Certainly without any choice. That's the way your hard-core Commie works.
Group Capt. Lionel Mandrake: Uh, Jack, Jack, listen... tell me, tell me, Jack. When did you first... become... well, develop this theory?
General Jack D. Ripper: [
somewhat embarassed] Well, I, uh... I... I... first became aware of it, Mandrake, during the physical act of love.
Group Capt. Lionel Mandrake: Hmm.
General Jack D. Ripper: Yes, a uh, a profound sense of fatigue... a feeling of emptiness followed. Luckily I... I was able to interpret these feelings correctly. Loss of essence.
Group Capt. Lionel Mandrake: Hmm.
General Jack D. Ripper: I can assure you it has not recurred, Mandrake. Women uh... women sense my power and they seek the life essence. I, uh... I do not avoid women, Mandrake.
Group Capt. Lionel Mandrake: No.
General Jack D. Ripper: But I... I do deny them my essence.
 

Dette er selvsagt en overdreven frykt som han prøver å videreføre til sine soldater. Men dette innser ikke hans nestekommandør med en gang fordi han tror det bare er en øvelse. I det han ser at det ikke er det, så er det for sent. Denne mannen spilles av Peter Sellers, som forøvrig har tre utsøkte roller i denne filmen. Det kommer jeg tilbake til.

Men det er ikke bare denne øverstekommandøren som utøver denne frykten. Etter hvert blir det kalt inn til "The War Room", hvor presidenten - som også spilles av Peter Sellers - og andre militærsjefer og høyere mennesker skal samles. Jeg er klar over at jeg ikke vet helt hva jeg snakker om nå, men jeg tar det som skjer fra hukommelsen min og alt er ikke der til enhver tid. Uansett er det en general som er så "over the top" at man nesten skulle tro at han gjør narr av hele systemet. Men han er helt alvorlig og tar til slutt helt av. Denne mannen som heter Buck Turgidson overøser salen med flere ord:  

Ahem... The Duty Officer asked General Ripper to confirm the fact that he *had* issued the go code, and he said, uh, "Yes gentlemen, they are on their way in, and no one can bring them back. For the sake of our country, and our way of life, I suggest you get the rest of SAC in after them. Otherwise, we will be totally destroyed by Red retaliation. Uh, my boys will give you the best kind of start, 1400 megatons worth, and you sure as hell won't stop them now, uhuh. Uh, so let's get going, there's no other choice. God willing, we will prevail, in peace and freedom from fear, and in true health, through the purity and essence of our natural... fluids. God bless you all" and he hung up.

Noe som får presidenten til å sende mannskaper til flyvåpenbasen hvor Jack D. Ripper befinner seg. Deres oppdrag blir å få tak i kodene for å få stoppet angrepet. Her tar filmen noen nye grep, også noe som vises i "war room" da amerikanerne slåss mer mellom seg enn de gjør mot det de kaller for fienden. Dette går igjen i hele filmen, og viser denne latterliggjøringen av kommunistfrykten.

Generaliseringstiden
Videre generaliserer filmen og bruker en hel del typiske klisjeer. Blant annet blir russerne fremstilt som bavianer som hele tiden drikker. Dette blir godt skissert i en av telefonsamtalene presidenten har med den russiske statsministeren. Det neste uttaket er veldig langt, men beskriver veldig godt måten russerne blir fremstilt:

President Merkin Muffley: [to Kissoff] Hello?... Uh... Hello D- uh hello Dmitri? Listen uh uh I can't hear too well. Do you suppose you could turn the music down just a little?... Oh-ho, that's much better... yeah... huh... yes... Fine, I can hear you now, Dmitri... Clear and plain and coming through fine... I'm coming through fine, too, eh?... Good, then... well, then, as you say, we're both coming through fine... Good... Well, it's good that you're fine and... and I'm fine... I agree with you, it's great to be fine... a-ha-ha-ha-ha... Now then, Dmitri, you know how we've always talked about the possibility of something going wrong with the Bomb... The *Bomb*, Dmitri... The *hydrogen* bomb!... Well now, what happened is... ahm... one of our base commanders, he had a sort of... well, he went a little funny in the head... you know... just a little... funny. And, ah... he went and did a silly thing... Well, I'll tell you what he did. He ordered his planes... to attack your country... Ah... Well, let me finish, Dmitri... Let me finish, Dmitri... Well listen, how do you think I feel about it?... Can you *imagine* how I feel about it, Dmitri?... Why do you think I'm calling you? Just to say hello?... *Of course* I like to speak to you!... *Of course* I like to say hello!... Not now, but anytime, Dmitri. I'm just calling up to tell you something terrible has happened... It's a *friendly* call. Of course it's a friendly call... Listen, if it wasn't friendly... you probably wouldn't have even got it... They will *not* reach their targets for at least another hour... I am... I am positive, Dmitri... Listen, I've been all over this with your ambassador. It is not a trick... Well, I'll tell you. We'd like to give your air staff a complete run-down on the targets, the flight plans, and the defensive systems of the planes... Yes! I mean i-i-i-if we're unable to recall the planes, then... I'd say that, ah... well, ah... we're just gonna have to help you destroy them, Dmitri... I know they're our boys... All right, well listen now. Who should we call?... *Who* should we call, Dmitri? The... wha-whe, the People... you, sorry, you faded away there... The People's Central Air Defense Headquarters... Where is that, Dmitri?... In Omsk... Right... Yes... Oh, you'll call them first, will you?... Uh-huh... Listen, do you happen to have the phone number on you, Dmitri?... Whe-ah, what? I see, just ask for Omsk information... Ah-ah-eh-uhm-hm... I'm sorry, too, Dmitri... I'm very sorry... *All right*, you're sorrier than I am, but I am as sorry as well... I am as sorry as you are, Dmitri! Don't say that you're more sorry than I am, because I'm capable of being just as sorry as you are... So we're both sorry, all right?... All right.   

Filmen er også til tider ganske maskulin preget, da det først og fremst er bare en kvinne tilstede. Denne kvinnen er også kjæresten til vår kjære Turgidson. Men det har også med hvordan disse mennene blir fremstilt. Jack D. Ripper er en mannemann som ikke gir vekk sine kroppsvesker til hvem som helst. Han har sex med kvinner men nekter å videreføre sitt gen.Dette fordi han mener de vil ta hans essens fra han, og dette vil han ikke gi opp uten kamp. Han fokuserer også på at vi amerikanerne drikker vann og at russerne drikker vodka. Du ser det også veldig godt i scenen der hans skal forsvare sin base. Han tar frem sitt store maskingevær, med et gigantisk ammunisjonbelte. Likevel bryter det litt med mannen han sier han er når han til slutt tar sitt eget liv. Et annet godt eksempel er Majoren T.J King Kong, og allerede i navnet ser vi hans maskulinitet briste og bære. Man ser også det godt på hvodan han prater til sine undersåtter i det flyet som kommer seg forbi russernes grense. I det de skal til å slippe bomben så er det et eller annet som ikke funker. Da må han fysisk gå ned å fikse det. I det han klarer å få det til rir han på bomben på vei til dets stoppested. Med cowboyhatten godt festet på hodet rir han bomben som en hest og utøver sin maskulinitet.

Well, boys, we got three engines out, we got more holes in us than a horse trader's mule, the radio is gone and we're leaking fuel and if we was flying any lower why we'd need sleigh bells on this thing... but we got one little budge on them Rooskies. At this height why they might harpoon us but they dang sure ain't gonna spot us on no radar screen!  

Peter Sellers
Ja dette gikk jo bra! Jeg som hadde håpet at dette skulle bli et kort innlegg, men nei da. Før jeg avslutter så må Peter Sellers nevnes. Han spiller som sagt tre roller, hvorav to er allerede nevnt; men ikke i særlig detalj. Hans første rolle som du ser er den mest vanlige av de. Da spiller han kapteinen Lionel Mandrake, som utøver ordren til Jack D. Ripper. Selv om han virker som den svakeste rollen så er det han som til slutt får tak i koden som stopper bombetoktet(selvsagt bortsett fra flyet til King Kong). Presidenten er en litt større rolle og har det merkelige navnet Merkin Muffley. Hans oppgave er å mediere mellom alle disse som vil bombe russerne sønder og sammen. Peter Sellers spiller her meget bra, da han må spille en samtale mellom seg selv og den russiske statsministeren. Du tror med en gang at han prater med han, og det utsøkt utført. Men den rollen jeg enda ikke har nevnt er den han har som Dr. Strangelove. Dette er en mann som sitter i rullestol og gir tydelige henvisninger til Hitler-regimet. Noe som også presidenten sier tidlig at han ikke vil at det som skjer skal bli sett på som det. Uansett har denne Dr. Strangelove problemer med den ene hånden hans som lever sitt eget liv. Han prøver å holde den igjen, men gang etter gang gir den Hitler hilsenen, noe han også uttrykker ved å si "Sieg Heil". Rollen her er helt annerledes og så "over the top" at det blir vanskelig å ta han alvorlig. Men det er ikke det som er meningen heller. Dette bare eksemplifiserer denne latterliggjøringen:

[Strangelove's plan for post-nuclear war survival involves living underground with a 10:1 female-to-male ratio]
General "Buck" Turgidson: Doctor, you mentioned the ratio of ten women to each man. Now, wouldn't that necessitate the abandonment of the so-called monogamous sexual relationship, I mean, as far as men were concerned?
Dr. Strangelove: Regrettably, yes. But it is, you know, a sacrifice required for the future of the human race. I hasten to add that since each man will be required to do prodigious... service along these lines, the women will have to be selected for their sexual characteristics which will have to be of a highly stimulating nature.
Ambassador de Sadesky: I must confess, you have an astonishingly good idea there, Doctor.


[last lines]
Dr. Strangelove: Sir! I have a plan!
[standing up from his wheelchair]
Dr. Strangelove: Mein Führer! I can walk!   

onsdag 29. februar 2012

L.A. Noire anmeldelse på Samviten.no

Dette blir et veldig kort innlegg. Nå har jeg gjort min andre spillanmeldelse for hjemmesiden til Samviten, som er et studentmagasin for SV-Fakultetet. Har nå vært journalist i nesten et og et halvt semester. Veldig spennende arbeid, hvor jeg har lært mye. Men det er kanskje ikke derfor du er her. Link til anmeldelsen, check it out:

http://samviten.no/2012/02/29/l-a-noire/

søndag 12. februar 2012

Bli skremt eller ikke bli skremt, det er spørsmålet

Jeg har alltid vært interessert i skrekkfilm, men det har ikke alltid vært like gøy å se dem. Som ung var jeg vettskremt av det meste, og så jeg en film som var litt skummel kunne du være sikker på at jeg hadde mareritt lenge etter. I tilegg var jeg også mørkeredd, noe som ikke gjorde dette særlig lettere. Men min første skrekkopplevelse på fjernsyn var ikke akkurat noe som i utgangspunktet var skummelt. Eller hvis du regner reveenka som skummel, så sett deg ved siden av meg. Jeg tror jeg var 6 år, og første gangen jeg så reveenka var jeg livredd. Ikke spør meg hvorfor, jeg aner ikke. Det er så uforståelig at jeg har ikke ord på det en gang. Det er likevel ikke min største skrekkopplevelsen, den kom når jeg var 8 år.

Heksene
Heksene som ble skrevet av Roal Dahl ble gitt ut på bok i 1983 og ble filmatisert 1990. Heksene handler om en liten gutt som mister foreldrene sine i en bilulykke. Hans bestemor er alt han har igjen. Hun er flink til å fortelle historier og forteller om hekser som liker å drepe unger. Det er ikke først og fremst fordi de vil drepe dem, men det er fordi de lukter så fælt når de er i nærheten. Kort fortalt ender de opp på et hotell fult av hekser, og kampen for overlevelsen er i gang. Men dette er ikke så viktig, da de fleste kjenner historien. Tenkte jeg bare skulle friske dem opp litt!


Som sagt var jeg 8 år, og jeg ville se Heksene. Jeg skulle til å si at jeg overtalt faren min til å bli med, men det tror jeg nok ikke er så rett. Uansett om jeg gjorde det så var det sjelden vanskelig å overtale han. For han ville som oftest se disse type filmene, så derfor fikk vi lov, men det er en annen sak. Vi gikk iallefall på kino, og det begynte ganske så uskyldig. Jeg likte filmen veldig godt, og koste meg. Dette var helt til heksene begyne å ta av seg maskene. Råtten hud tittet frem, hår overalt og som de strevde. Er det rart en gutt på 8 år blir skremt? Dette er ingen vanlig kost for en gutt på 8 år skal jeg si deg. Jeg begynte å hyle, jeg var så redd. Tårene trillte og jeg ville ut av kinosalen. Faren min overtalte meg likevel til å bli, og med en gang denne scenen og andre verre var ferdig var det ikke så farlig lengre. Så jeg er glad den i dag at jeg ikke forlot kinosalen, for da hadde jeg ikke sett resten av filmen.  Det hadde vel vært litt flaut å forlate kinosalen fordi jeg var redd vel? Det er ikke akkurat som om det på skjermen er ekte er det vel? Nei det er det ikke, men jeg var ikke langt fra å forlate hele filmen.

Ikke lenge etter var jeg på en bursdagsfest hos en kompis, og da fortalte jeg jo selvfølgelig ikke at jeg hadde skreket og grått i kinosalen. Jeg levde meg inn i alle samtalene om filmen, og sa at det var kjempekult det som skjedde. Jeg syntes jo for så vidt det også selv, men jeg var for redd til å sette pris på det akkurat der og da. Jeg ville bare ikke si at jeg hadde gjort, og kanskje ikke skille meg helt ut.

Jurrasic Park og Scream
Dette er vel kanskje ikke så merkelig heller. Begge disse to filmene har jo en del skrekkelementer. Det var ikke så lenge etter at jeg så heksene, eller 3 år senere. Da var jeg 11 og litt visere om årene. Det stoppet meg likevel ikke fra å bli skremt av Jurrasic. Ta det dog med ro, jeg ble ikke like skremt. Ingen skriking eller tårer fra meg denne gang. Jeg hadde med andre ord blitt mer herdet.

I 1996 kommer Scream og skremmer vettet av meg igjen. Likevel tror jeg at det var vendepunktet mitt. For etter jeg hadde sett den filmen var jeg blitt mer herdet, og jeg ble ikke like skremt av filmer. Eller det er ikke sikkert at det var etter den filmen. Men den var nok en slags katalysator for meg. Mitt problem nå er at jeg aldri blir skremt, og hva er vitsen med å se en skrekkfilm hvis du ikke blir skremt? Det er jo tross alt det som er vitsen med slike filmer. Men jeg skjønner jo selvfølgelig at ikke alle elsker å bli skremt slik jeg gjør. Derfor forteller jeg litt om da jeg ble skremt selv, litt for å vise at jeg også har blitt skremt men mest for å gjøre narr av meg selv. Det er viktig å ha ironi og alt det der er det ikke?

Kanskje jeg etter hvert skjønte at det egentlig ikke var noe å skjemmes, eh skremmes over? Det er jo for såvidt ingeting å skjemmes over at man skremmes av noe. Det er en naturlig ting vi mennesker opplever på en daglig basis. Mørke bakgater eller dystre gravplasser, finnes det noe skumlere? Jo, hvis de døde begynte å våkne til live mens du gikk forbi. Du gikk det forsiktig og ante ingen fred og ro, plutselig kjenner du en hånd på skulderen. Du skvetter til og hopper fort rundt, og i et splittsekund tenker du "det er sikkert en kompis som prøver å skremme meg".  Men så viser det seg at er noen sin bestemor som har kommet for å spise hjernen din. Det kan skje, eller kan det det? Jeg vet ikke, men jeg tipper jeg hadde blitt skremt da. Tipper hun ikke hadde rukket å spise hjernen min mens jeg var i live. Jeg hadde nok dødd av skrekk med en gang. Men alle tv-tittingen skulle jo tilsi at jeg visste hvordan jeg ville reagert. Men jeg vet ikke det. Kanskje like greit, at det ikke kommer til å skje?

[Rec] og litt Silence of the Lambs
Hva har vi her? Jo, jeg tror det er en film som jeg i en voksen alder har blitt skremt av. Filmen er spansk, og er av den typen "funnet video-materiale" om noe som har skjedd. Medfølgende er et kamerateam, bestående av en stykk reporter og en ganske irriterende kameramann. Likevel, han er ikke like irriterende som han i Cloverfield, det skal tross alt mye til. Uansett, skal dette kamerteamet være med noen brannmenn på en helt vanlig natt. I begynnelsen er det ikke så mye som skjer. Vi får for det meste se hva som skjer på brannstasjonen når disse mennene har ingenting å gjøre. Inget annet enn å vente. Når de plutselig blir kalt ut, så er det noe som virkelig skjer. En gammel dame har låst seg inne og nekte å komme ut døren. Dette skjer i en blokk. Like etter de går inn, blir de låst inne. Det viser seg at visse mennesker inne i dette bygget har blitt infisert av et virus. Akkurat hvilket virus det er, får vi ikke vite. Det er kanskje like greit, ikke noe så kjedelig som en person som prøver å forklare hva som skjer i en skrekkfilm. Hamre hamre det inn i hodet på deg. Men men, det er slik Amerikanerne liker det så hvorfor ikke hehe.

Frem til nå har ikke filmen vært særdeles skummel, og det vil ta lang tid. Men den er uhyre spennende, og man vet ikke helt hva det er som skjer eller hva som kommer til å skje. En god scene er da den ene brannmannen plutselig faller ned alle trappene og rett foran menneskene nede foran utgangsdøren. Panikken, og skrikene er så ekte som du kan få dem. Filmcrewet hadde ikke sagt noe til skuespillerne at dette kom til å skje. Derfor får vi noe som er ganske så naturlig.

Det er ikke før i filmens sluttminutter at ting virkelig begynner å bli skummelt. Jepp, nå kommer jeg til å røpe hva som skjer helt i slutten av filmen. Så hvis du virkelig ikke vil vite det, så ber jeg deg hoppe over dette avsnittet. Kamermannen og reporteren har låst seg inn i toppleiligheten. Alle de andre er døde, og lyset på kameraet er på vei til å gå ut. Før den tid får de kikket seg rundt og finner ut en del grusomme ting. Plutselig forsvinner lyset fra kameraet og reporteren blir hysterisk. Kameramannen prøver frenetisk å fikse det. Det er helt mørkt rundt dem, de kan ikke se noe og de vet ikke hvor de er. Plutselig får mannen på "night-vision" egenskapen på kameraet. Da kan han se hva som skjer rundt han, men hun kan ikke. Hun klamrer seg til han, mens de falmer seg fremover. Han legger merke til en oppgang til loftet. Han åpner opp og vil kikke opp. Hun nekter, hun er hysterisk og vil han skal la være. Men han kan ikke la være, han må kikke opp. Han løfter seg opp og tar en kjappt oversyn over hva som er der oppe. I et splittsekund ser han noe, han snur seg tilbake og noe kommer skrikende mot han. Han faller ned, og dette vedkommende kommer ned.

Når dette foregår, er jeg meget redd, og tenker med meg selv "dette er lenge siden det har skjedd, så kult". Eller jeg tenkte kanskje ikke det, men likevel kan det sikkert ikke være langt fra. Denne scenen er minst like spennende som sist-scenen i "Silence of the Lambs". Du vet den hvor Clarice blir låst inne i et mørkt rom, hvor Buffalo Bill har tatt på seg "night-vison goggles". Han kan se henne, men hun kan ikke se han. Dette er en av de mest spennende scenene jeg har sett. Mye av det er på grunn av Jodie Foster sitt fantastiske skuespill. Det er få kvinnelige skuespillere jeg har sett som kan fremstå så redd på skjermen, og virkelig selge det til publikum. Men nå tror jeg det er nok, kanskje jeg skal skrive mer utfyllende om "Silence of the Lambs neste gang? Hmm, høres ut som en god ide!

tirsdag 7. februar 2012

Et kjærlighetsforhold til nostalgi og andre historier



Nostalgiens borg svever høyt over tårnene langt der nede. Man merker vindens gust som sliper over bakkene klar for å synke sine skuldre. Langt der nede sitter en kar med grønn kappe. Hans hår er klipt som en skål, og det er tydelig at han begynner å merke alderens tyngde. Mannen bryr seg ikke, han har sitt kort sverd og sitt store mål. Målet hans er å beseire onde maktene, men er det virkelig så lett? Er Nostalgien nok? En mann iført bare, røde klær og en ubønnhørlig styrke til å hoppe slentrer ned bakkene. Ved hans side spankulerer hans bror, en anelse høyrere med en grønn drakt. Disse merker ikke like godt alderens tyngde, men som helten er de begge klare for å repetere sine eventyr. Nostalgien har plassert sitt anker, og disse tre heltene er dermed en del av mitt liv som jeg verken vil eller kan bli kvitt. Men det betyr at jeg også har vært ung, eller er jeg det fremdeles? Joda, jeg er nok det, for alder er tross alt bare et tall. Det sier ingenting om hvor gammel du egentlig er. Du kan være 40 år og likevel ikke være skikkelig voksen. Bare se på samfunnet vårt, er det slik vi så det for oss? Det er uansett ikke poenget her, men roter man seg bort så roter man seg bort. Over til poenget! 

En grå boks blir født, og vår gode venn Narvesen
For lenge, lenge siden, da jeg var ung var huset vårt et samlingspunkt. Ikke et hvilken som helst samlepunkt; det var nostalgiens borg i all dens glans. Mange unger kom dit for å se på andre spille Super-Nintendo. Året var 1993 eller 1994, og Super Nintendo'en hadde kommet på banen i all dens prakt. Super Mario World var et naturlig valg, og vi spilte det til vi var lei og kastet de andre ut. Nei det stemmer nok ikke helt. Vi kastet dem ikke ut, vi ba dem pent å gå når vi var ferdige å spille. Eller var det fordi vi ville spille i ensomhet? Jeg husker ikke detaljene. Uansett hvordan det gikk var det vi som var samlingspunktet. Alt dette på grunn av en liten kasse som man kunne spille med. Det var glade dager, og vi byttet på å spille etter enten mario eller luigi døde. Det var lange dager, og vi var sosiale, sammen om å redde prinsessen fra Bowser. Yoshi var vår kjære medsvenn, hans eget folk fanget av samme onde jyplingen.

Flere år gikk og vi drev fremdeles på med Super-Nintendo. Besøkene hadde avtatt dog, og vi var ikke det samme samlingspunktet. Nå var Narvesen blitt en god venn, som lånte bort sine snes spill. Han var dog ikke vår beste venn, da han absolutt skulle ta betalt for sine lån. De samme spillene ble lånt om og om igjen i et håp om å fullføre dem. Men ikke alle spillene fikk sitt endelikt som vi hadde håpet på. Nostalgien sitter fremdeles sterkt, og når man får frastjålet sin Super-Nintendo så er det bare å skaffe seg en ny. Gleden sitter der fremdeles, og de gamle spillene eldes ikke nevneverdig. Da er det verre med de spillene som man ville fullføre, men aldri klarte å fullføre. Disse spillene er ikke nødvendigvis gode spill, men nostalgiens lengsel overtar. Man spiller ikke fordi man er nødt til det, men man vil gjerne fullføre dem før det er for sent. Dermed kan man legge de i hyllen og de kan støve ned så lenge de bare vil.



Alderen tynger vår helt
En av disse spillene er Lagoon. Et uhyre vanskelig spill, med en helt med verdens minste sverd. Jeg sitter for skjermen og svinger sverdet, prøver standhaftig å treffe fiendene; mens jeg tenker: "Hvorfor sitter jeg å spiller dette?". Musikken er repeterende dårlig, men irriterende nynnbar. Mens en av sangene ligner på Led Zeppelin sin "Immigrant Song", så er det andre sanger som truer med å ta livet av spillegleden. Dette gjøres verre da nevnte sang spilles i et av slottene hvor det er mest labyrinter å trenge seg gjennom. Hvorfor helten ikke har anskaffe kart over stedene han skal besøke, er for meg uforståelig. Det store spørsmålet er: Hvorfor har noen som kalles "The Guardian of Light" ikke skaffet seg et større sverd. Sverdet er så lite at du må helt inntil fiendene for å treffe dem. Han svinger heller ikke sverdet, det ser ihvertfall ikke slik ut. Istedenfor ruller den avgårde i en sneglefart at du må trykke frenetisk for at han skal treffe hindrene sine.

Det er da nostalgien tar over, det er som en lengeselens borg. Den vil at disse spillene skal være gode, men det er de ikke. Ihvertfall ikke de som lener seg på denne borgen, borgen som tar i mot de. Atmosfæren, og minnene sitter fremdeles, men de holder bare så langt at man ønsker å fullføre det. Hva sitter man igjen med når man er ferdig med det? Ikke vet jeg, jeg har ikke fullført det enda; og det virker ta lengre tid enn jeg hadde trodd. Derfor er det bra at det finnes spill som ikke bare er nostalgiske, men også holder sin form den dag i dag. Da snakkes jeg selvfølgelig om Mariospillene fra 8-bit og 16-bit; henholdvis Nes og Super-Nes.

Hoppende rørlegger med kløkt til å kjøre
Mario, mannen som er like stor den dag i dag som da han kom til skjermene på slutten av 80-tallet. Han og broren hans har alltid regjert video-spillene og det er bemerkelsesverdig at de fremdeles beholder tronen. Hvordan kan et kjørespill med kjære 8-bit og 16-bit stjerne være like aktuelle den dag i dag? Spillet er simpelt men gøy. Du velger blant 8 karakterer og alle har forskjellige kjøregenskaper. I løpet av spillet får du også tilgang til kreftene fra spillene deres. Men her gjør ikke soppen deg stor, du får mer fart. Skallene søker seg mot dine motstandere, og bananskallene snurrer deg rundt i en virveldan som aldri virker å ta slutt. Men gjør du en feil, er ikke motstanderne langt bak. Suget du får av å vinne er likevel tilstede, og da når du endelig taper; banner du og er tilbøyelig til å kaste kontrolleren i veggen. Det er likevel et spill som holder den dag i dag, og det er fremdeles like morsomt. Dette spillet var aldri en del av samlingspunktet vårt, vi fikk aldri skaffet det. Det var Narvesen sitt, og han tok betaling. Det er ikke før i alderen av, først 27, og nå 29 at muligheten for å spille det når som helst er tilstede. Mario er kongen, og han er her fremdeles og rikker ikke på seg. Nå føler jeg ikke for å skrive mer, håper du liker hva som har foregått her!



lørdag 22. oktober 2011

Kø-kultur

Køkultur er nok ikke mennesket største forte. For lenge siden så jeg en video av japaner som skal inn på et tog, det er ikke plass til flere men konduktørene dytter folk inn likevel. Det tenker jeg på hver gang jeg skal på bybanen her i Bergen. Masse folk skal gå av og masse folk skal gå på. Med en gang dørene åpnes strømmer folk frem, og stiller seg nesten foran de som skal ut. Folk med vogner stiller de nesten helt frem til døren, så det er like før de som skal ut må trenge seg frem. Noen folk er til og med så freidige at de begynne å gå inn dørene samtidig som folk strømmer ut. Jeg har også sett folk med de store syklene sine inne på banen når solen skinner ute. Jeg tenker: hvorfor står du på bybanen med sykkelen? Hva var vitsen med at du tok med deg sykkelen i første omgang hvis du ikke tenker å bruke den? Hvor er køkulturen vår blitt av? Har vi noensinne hatt køkultur? Som en slags demonstrasjon stiller jeg meg alltid lang bak alle sammen for å vise dem stolt hvordan det skal gjøres. Men jeg mistenker at det er ingen av de som legger merke til meg, og er mer interessert i å komme seg på banen for å komme seg hjem.

Du tenker kanskje: hva er nå det en ting å klage på da? Alle gjøre jo det gjør de ikke det? Kanskje, men jeg velger å tro at jeg ikke er en av dem. Jeg ønsker ikke å stille meg rett foran døren og sperre utgangen for de som skal ut. Det er nok kanskje like greit om jeg gir meg, for det er ingen andre som følger mitt eksempel. Eller det kan være det er det, men jeg i min egen egoisme over å ikke sperre folk inne legger ikke merke til det. Er det tilfelle? Vel, det vet jeg ingenting om!