tirsdag 4. januar 2011

A leap of Faith(ta en sjanse for faen)


Jeg respekterer folk som bruker sin artistiske integritet til å lage noe de er stolt over. Om det så er en bok, musikkstykke, tv-serie eller film. Disse må selvfølgelig ha input fra utenforstående, men for mye er aldri bra. Det er altfor mange ganger at produsenter eller filmselskap/tv-kanaler har gått inn å ødelagt et produkts kvalitet ved å bry seg for mye. Dog det er kanskje naivt å si at man alltid skal gå for sin artistisk integritet når det er som regel det som selger minst. De skal jo tross alt leve. Men likevel finnes det ”underdogs” som har slitt seg opp fra bunnen, ved å følge sin artistiske integritet, og blir nå belønnet for det; Joss Whedon’s store drøm var å en gang regissere The Avengers. Det er jo det han gjør nå. Systemet for suksess for manusforfattere, filmskapere osv fungerer ikke spesielt bra når deres produkt baserer seg på kvantitet og ikke kvalitet. Mang en gang har vi sett vår favoritt kvalitet tv-serier forsvinne på grunn av for lite seertall. Det som selger blir melket til det er ikke et fnugg av kvalitet igjen. Dette foragrer meg, og jeg synes det er synd å se kapitalismen forringe hva som er bra med tv.

Hva gjør vi når vi gå tom for ideer? Jo vi bruker de samme gamle ideene på nytt. C.S.I Las Vegas har gått sin seiersgang lenge på tv nå, og er oppe i sin 11 sesong nå. Det er forsåvidt ingenting gale med selve C.S.I Las Vegas, men det faktum at de lager samme seriene med ny karakterer i ny byer; de ser hva som selger og fortsetter å produsere nye lignende serier. Procedurals selger, og det er tv-kanalene klar over. Derfor lages det veldig mye av dette. Mens serieskaperere som Joss Whedon ikke får fullført sine sesonger av nye serier en gang.

Det var en gang en serie som var kalt ”Firelfy”. Denne serien var bygde på en familie av karakter som bodde på et romskip kalt ”Serenity”. Serien blandet western og sciensfiction; og den vanlige Jossismen. Som Buffy hadde den gode karakter og ikke-sedvanlige flate karakter. De hadde god hukommelse og glemte ikke ting bare fordi de skjedde for et par episoder siden. Men på grunn av tv-kanal som ikke var villig til å prøve noe nytt, ble de motarbeidet på nesten hvert punkt. For det første var ikke kanalen fornøyd med den første pilotepisoden. De mente den var for lang, og at publikum ville bli forvirret. Men det er dessverre problemet til mange kanaler; de tror publikum er dumme og at de bare aksepterer serier som kjæler med dem. Derfor måtte Whedon og temaet hans lage en helt ny episode, som både var kortere og introduserte ikke karakterene på like godt grunnlag. Istedenfor å få en gradvis introduksjon, slik den originale pilotepisoden gjorde, blir man regelrett kastet inn i en situasjon. En situasjon hvor det å lage en helt ny pilotepisode ble mot sin hensikt; da nå er det kanskje vanskeligere for publikum å skjønne hva som skjer.

Du skjønner kanskje at dette handler mer eller mindre om å ta sjanser, noe jeg synes er viktig når du er en skaper av noe. Det finnes altfor mye som er gjort før; bare se på romantiske komedier. De fleste filmene har som regel en formel de følger hver gang: gutt møter jente, gutt forelsker seg, jente forelsker seg også og begge to er lykkelige. Gutt eller lyger eller har gjort noe dumt, eller forteller ikke hele sannheten og dette oppdages selvfølgelig. Gutt og jente skiller lag for mesteparten av filmen, men blir gjenforenet på en eller annen måte til slutt i filmen. Det finnes dog filmskapere innenfor denne genren som tørr å gjøre noe nytt: for eksempel 500 days of summer. Der blir vi allerede i begynnelsen fortalt at dette ikke er en romantisk film; men det er jo det på sett og vis. Poenget mitt dog er at denne filmen gjør noe nytt med sjangeren. Istedenfor å følge den romantiske innledelsen kategorisk, så hopper filmen mellom de forskjellige minnene om hvordan forholdet utartet seg. Den våger å gjøre noe nytt.

Men å ta sjanser skal selvfølgelig ikke samtidig bety at man skal bare gjøre det. For jeg kan nyte en film som bruker samme formel så lenge filmen er bra gjennomført. De kan til og med tilføre sjangeren noe nytt da også. Men det er samtidig mer interessant hvis de går nye veier og samtidig får det til. Det er likevel vanskelig å få filmselskap til å gjøre; fordi det er redd for at publikum ikke skal skjønne det og at de ikke skal tjene like mye penger. Dette var spesielt tilfellet med Kick-Ass filmen. Filmskaper Matthew Vaughn ville lage en film om tegneserien Kick Ass. En tegneserie som nettop hadde startet opp, og som var en superheltserie. Men dette var ikke virkelig superhelter, eller de hadde ihvertfall ikke krefter av noen slag. Hele historien var ikke det samme evinnelige superhelt stereotypene. Dette var noe helt nytt. De prøvde seg hos mange forskjellige filmselskaper, men ingen ville ta sjansen. Filmskaperen og temaet ville ikke gi opp, så det endte med at de finansierte hele greia selv. Like underholdende som den filmen skal du lete lenge etter, hvis du spør meg. Uansett, var det en film som gjorde ting litt annerledes – en far som skyter sin unge for å gjøre henne vandt til å bli skutt sier det hele. Eller det faktum at denne ungen sier ”Okay you cunts, let see what you can do now!”. Ikke glem at ingen av disse ”superheltene” har krefter heller. Men vi må gå videre!

Oppfølgere er også ett hett tema, kanskje ikke spesielt i fjor(2010). Men det synes ut som det kommer flere og flere oppfølgere. Ser de noe som fungerer så fortsetter de å lage oppfølgere, selv om det ikke finnes noen grunn til det. Bare se på alle ”Friday 13th”, ”Nightmare on Elm Street”. For ikke å glemme remakene av de nevnte filmene. Det er helt forferdelig. Det er kanskje litt naivt å si det, men skal det lages oppfølgere så bør det nesten være noe sier seg selvsagt at de skal fortsette. Altså alt avhenger av historien spør du meg. Men likevel, det finnes filmer som bare er ute etter å underholde, og det er jo forsåvidt greit i seg selv. Men oppfølgere på ende og det andre blir litt tåpelig spør du meg.

Så da er det vel på tide med et eksempel her også eller? I jula har jeg fått sett alle ”Lethal Weapon” filmene. Jeg kjøpte hele serien i en boks i desember en gang. Så den første, og den var ikke så kul som jeg huska den. Men da kom jeg på den brilliante ideen å ta den med hjem. Så da endte det opp med at jeg og foreldrene mine så 2,3 og 4 i løpet av to dager eller noe sånt. For å gjøre historien komplett må jeg nesten ta med at de har trådløst internett der, og da pleier jeg å bruke ipod touch min ganske heftig. Uansett, samtidig med at film nummer to foregikk på skjermen, sjekket jeg den på imdb.com. Der stod det at den originale planen, tipper det var manusforfatteren sin, å la Riggs dø på båten helt på slutten. Men produsentene sa nei, de vill lage flere filmer. Tydelige tegn på at de hadde tjent en del penger på den første filmen, og ville ikke gi slipp på en slik gullgruve. I utgangspunktet, og sikkert noe som går helt imot det jeg har prøvd å si men jeg prøver, er jeg glad for at de fortsatte å lage flere filmer. Dette fordi disse filmene er ypperlig underholdning. Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at filmene er så fantastisk bra. Men måten de er laget på, humoren, partnerskapet til Murtaugh og Riggs er kostelig, og sist men ikke minst actionen. Selv om jeg savner den frådende galskapen til Riggs i sluttkampen helt på slutten av eneren.
Likevel synes jeg det er dumt sånn handlingsmessig at det ikke ble gjennomført. Kunne ført til en spennende slutt, og et litt underfunding men annerledes plot. De hadde tatt en sjanse, og det er dessverre, som jeg har prøvd å poengtere, veldig få som gjør lengre. Sjanser selger dessverre ikke like mye som remakes eller klisjer gjøre.

Så hva er det jeg egentlig prøver å si? Ned med kapitalismen og inn med naive men sjansesugne mennesker? Kanskje ikke så drastisk, men lenge leve artistisk frihet og integritet så lenge de vet hva de driver med. Ned med pengesugne filmselskaper, og folk som tror de vet bedre enn andre. Kvalitet over kvantitet! Om det virker som jeg enkelte ganger motsier meg selv, så kan det godt hende det stemmer. Jeg er obs på det og prøver å gjøre noe med det. Til neste gang husk at i krig og kjærlighet er alt lov.

1 kommentar:

  1. Eg er enig med deg i at ting ikkje skal vere for kommerielt. Samtidig er det som du også påpeker ingen regel uten untak. det var faktisk kult å sjå alle dei filmene på kort tid. Det passa liksom så godt akkurat da.
    dette innlegget er mye bedre skreve enn det du først hadde tenkt. Skal la ....lese det og så får han bedømme språket. stå på å skriv du. For uansett kva ein skriv om så er det bra å skrive. Ta gjerne enda fleire avsnitt. Da er det lettere å lese for sånne som meg.
    ha ein fin dag

    SvarSlett