onsdag 19. januar 2011

Six Feet Under

Six Feet Under ga et veldig sterkt inntrykk første gangen jeg så den. Men nå når jeg er på min tredje gjennomgang, er den ikke like bra. Det er ikke det at jeg ikke liker serien lengre, men synes ikke den har holdt seg like bra. Jeg sitter kanskje å forventer å få den samme reaksjon som når jeg så de forskjellige episodene. De forskjellige øyeblikkene som gjorde vanvittig inntrykk på meg. Men med et sukk må jeg medgi at påkjenningen av det som skjedde ikke var like påfallende som den gang. Karakterene er dog like bra, om kanskje bedre(les: David er ikke så irriterende i sesong 1). Jeg takler mer moren en det jeg gjorde; jeg kan til og med sette pris på henne. Jeg elsker hun skriker som bare det til en person når hun blir sint, og helt topp når hun går amok fordi mannen hennes dør i første episode av sesong 1. Selvsagt ikke fantastisk at hun mister mannen sin, søsknene Fischer mister faren sin; men måten hun mister fullstendig fatningen etter mannens bortfall: Hun har akkurat stått å laget middag, og alt hun har preparert og stekt i ovnen kaster hun utover gulvet. Hun skriker og nærmest freser, til hun sakte men sikkert setter seg på gulvet på sitt eget kjøkken. Det er nesten som det er mannen hennes hun skriker til; hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

Six Feet Under er en fortelling om de tre søsknene Fischer, moren deres og ikke minst de sørgende. Dette fordi før faren døde drev han og David, den yngste sønen, et begravelsesbyrå. Dagen Nathaniel Fischer, faren, dør komme den eldste sønnen Nate hjem til jul; som han pleier å gjøre. Søsteren, Claire, som egentlig skulle hente ham er på fest og røyker seg høy. På flyet har Nate møtt en dame, Brenda, som han har sex med i et bøttekott. Hun kjører han til sykehuset etter han får vite at faren hans er død. Det er kort fortalt hva som skjer i første episoden. Serien tar videre for seg hvordan søsknene klarer seg i verden uten faren. Nate går motvillig, sakte men sikkert, inne i familiebedriften. Moren, Ruth, begynner å date forskjellige menn; blant annet en russer som leder blomsterbutikken hun jobber i. For ikke å glemme Hiram, hennes frisør og elsker, som hun var utro mot Nathaniel med. David er den yngste sønnen som ga opp sin utdanning for å bli begravelsesagent, og er sammen med Keith. Gjennom serien får vi se hans forandring fra homoseksuell som ikke har kommet ut av skapet, til å bli far. Claire som alltid mister kjæresten sin fordi vedkommende enten tar livet av seg, eller å ha vist seg å ha sex med læreren deres. Alle kjærester hun har bedrar henne på ett eller annet tidspunkt. Hennes historie forandrer ikke seg veldig; hun er nesten den samme ufordragelige jenta, som du har lyst til å like men hun gjør det vanskelig for seg.

Når jeg pratet om Buffy og hvilken påvirkningskraft den serien hadde, så var det først og fremst på grunn av karakterene. Jeg hadde aldri sett slike levende karakterer i en serie før. Jeg prøver ikke å si at det ikke er tilfellet med Six Feet Under; for det er en serie med gode karakterer. Men det er ikke det som drev meg mot serien. Det som tok tak i meg, og fremdeles har et lite grep på meg, er måten serien fremstiller følelser eller emosjoner om du vil. Følelsene karakterene har, viser og gir er rå og mange ganger på høygir. Det er også akkurat hvordan jeg ville sagt om serien hadde jeg kunnet fatte meg i korthet. Men det er sjelden jeg klarer så jeg skal ikke prøve så mye. Six Feet Under er en serie med følelser i høygir. Der sa jeg det.

Den råe, og høyspente følelsene jeg snakker om kan du først og fremst se på forholdet mellom Nate og Brenda. Ihvertall når det gjelder hvordan Nate viser følelser. For han er kanskje den eneste i familien sin som virkelig viser følelser. Han skal alltid føle noe om noe, som David sier i en av de tidligere episodene. David er en ganske konservativ fyr, med homoseksuell legning. Han har også heller ikke kommet ut av skapet, så du kan skjønne at det er vanskelig for han å vise skikkelig med følelser. Ikke det faktum at han er homoseksuell, men det faktum at han fokuserer på å ikke vise så mye følelser overfor de sørgende. Det at han ikke helt klarer å komme ut som homofil, og vise for kjæresten sin at han er stolt av sin legning – viser at han ikke er komfortabel med sine egne følelser. Før jeg går videre må jeg gå mer innførlig inn på dette

Selv om ikke David var min favorittkarakter i Six Feet Under, den første gangen jeg så serien. Så likte jeg veldig godt fremstilling av han og hans legning. Hvis vi ser på det i forhold til Buffy der Willow er lesbisk, så blir ikke legningen hennes utførlig utforsket. Bortsett fra hennes forhold til Tara og hun i sesong 7. Mens i Six Feet Under får vi se hvordan homofile har det i USA fra David sitt synspunkt. Dette nære blikket på homofile i en serie hadde jeg aldri sett, og til gjengjeld var ikke fremstilling så klisjeaktig som den pleier å være i tv-serier. Vi får se David fra hans varige steg ut av skapet til han omfavner sin legning, uten å tenke på at det er noe galt med han. Ikke at han tenkte det fra før av, men du er ikke veldig komfortabel med deg selv når du lever med din legning i skjul fra alle andre. Både Claire og Nate finner det ut ganske fort, og aksepterer han for den han er. For det er slik mennesker burde reagere. Men dessverre er vi fremedeles plaget med trangsynte mennesker, som ikke aksepterer folk for det de er. Six Feet Under belyser problemet på en god måte. Jeg er rimelig sikker på at den var med på å fremme, og kan ha påvirket folk i andre retninger når gjelder hvordan det blir sett på i dag.

Men det var ikke det som var poenget mitt. Jeg prøvde å legge frem forholdet til Nate og Brenda, og hvordan Nate viser følelser. Nate er som sagt en fyr med masse følelser, og nøler sjelden med å vise dem. Om han føler for det kan han skjelle ut mennesker, det har ikke noe å si om de er en av de sørgende eller en del av familien. Mange ganger kan du se han skjelle ut noen, for å så oppfatte at det bare var en dagdrøm. Akkurat disse dagdrømmene kommer jeg tilbake til. Forholdet til Nate og Brenda er turbulent fra starten, mye på grunn av Brenda. Fra liten av ble hun observert av psykologer. Det ble også skrevet en bok om henne, ”Charlotte light and dark”. Alt fordi hun gjorde en del sprø ting når hun var mindre for å teste grenser. Dette har gjort henne vanskelig å komme inn på, og det er dette skallet Nate prøver å briste. Men det lar seg vanskelig å gjøre, fordi hun har hatt dette opp ganske lenge. Det er spesielt en scene jeg tenker på: Nate blir oppringt av foreldrene til Brenda, som tilfeldigvis også er psykologer, som inviterer han til middag. Han regner selvsagt med at Brenda skal være med også. Men når han dukker opp får han vite at hun ikke kommer til å være med. Nate blir selvsagt usikker på situasjonen og vet ikke helt hva han skal tenke. Når han så kommer tilbake til Brenda forteller han akkurat hva han tenker om situasjonen. Hvorfor hun ikke slipper han inn, og hvorfor hun gjør sånn og sånn. Det hele ender med at de blir ganske nærme hverandre igjen, og ting virker å være veldig bra. Men så skjærer ting seg igjen i sesong 2, som ender i at de gjør det slutt.

Jeg føler jeg roter meg veldig bort her, men håper virkelig at hovedpoenget mitt kommer igjennom. Følelser er definitivt det Six Feet Under handler om. Men humor spiller også en stor rolle, og mesteparten er ganske svart. Til tider beksvart. For veldig ofte så gjør en karakter noe veldig sært noe; som å plutselig begynne å synge uten noen spesiell grunn. Husker ikke hvilken episode det var, men David begynte å synge en gang han støvsugde. Moren ropte på han og hele illusjonen forsvant, alt som var igjen var et rom, David og en støvsuger. Andre ting er som for eksempel når Brenda får besøk av en av sine ekser. Nate er sjalu fra første stund, men går med på å spise middag med de. Etter middagen blir narkotiske stoff innhalert, og plutselig får du se alt fra Nates synsvinkel. Han er veldig bedugget og kameraet svinger og bøyer seg i takt med han. Dette og dagdrømmene til karakterene, noe de gjør ofte, er med på å bidra til en ganske unik serie. Andre ting kan også nevnes som at alle i familien på et eller annet tidspunkt prater med sin døde far. Det er også veldig ofte at de prater med de døde, som de forebereder begravelser til også. Gjennom disse personene får karakterene en sjanse til å sloss mot sine demoner.

Som sagt en av mine favorittserier, og hadde det ikke vært for den – vel da hadde en annen serie påvirket meg en annen vei, joda jaja blabla – så hadde jeg nok ikke hatt den smaken når det gjelder tv-serier som jeg har nå.

Dette var serie nummer to, og til neste gang: 4, 8, 15, 16, 23, 42.



2 kommentarer:

  1. Intresant :0). Eg prøvde emg på den serien eg og,men vi gav oss fort. Sikkert for fort, men sånn var det. falt ikkje akkurat for humoren eg da. Merkelig, ikkje sant.
    Det er kanskje eit poeng at serier kan påvirke folk til å sjå ting på ein annan måte. det at dei tar opp slikt som homofeli er jo bra da.
    Det er veldig alngt så eg datt litt innimellom, men bra skreve uansett.
    Ha ein fin kveld

    SvarSlett
  2. Hehe tenkte meg at det ikke var din type humor. Men for å virkelig få smaken for en slik serie, så kan du ikke gi opp for fort. Du trenger litt tid for å komme inn i det. Men men det er nok sikkert ikke for alle :)

    SvarSlett