onsdag 12. januar 2011

Smaken er som baken


At jeg er en stor fan av tv-serier er ikke noe jeg skjuler, eller skjemmes over. De fleste vet det, og sammen med musikk er vel det jeg er mest interessert i. Derfor er det ikke rart at jeg når oppbevares på Medievitenskap på ”Det Samfunnsvitenskaplige Fakultet”. Målet er å etterhvert begynne på master i det. I disse studiene har jeg blant annet lært at det er masse forskjellige som påvirker identiteten din og smaken du har. Noe av dette sier seg kanskje selv, men det er ikke alltid at man tenker over slikt. Når det gjelder musikk så har nok faren min mye av takken. Gjennom hele oppveksten stod det nesten alltid på musikk, og da er det ikke rart at man blir påvirket. Dog man kan alltids opprette en usmak mot den musikken som blir satt på i det uendelige. Men det skjedde aldri med meg; du kan på mange måter si at jeg har arvet smaken til faren min når det gjelder musikk. Likevel har vi ganske forskjellig smak når det gjelder hvilke musikktyper vi liker best. For eksempel har han stor kjærlighet for progrock. Jeg liker også prog, men er ikke så begeistret for rein progrock. Jeg foretrekker musikk som er litt hardere, og som inkorporer forskjellige musikkstiler i sin musikk. Akkurat denne hardere musikken har jeg også klart å påvirke han til å høre på; så det er klart det går begge veier.

Når det gjelder tv-serier er jeg ikke helt sikker på hvor den smaken kommer fra. Det blir ikke det helt det samme, da vi ikke er en familie som alltid har hatt fjernsynet på. Men det har blitt sett en del serier i barndommen, dog ikke på samme skala som nå. Men jeg husker ikke om jeg foretrekte serier som hadde nye historier for hver gang, eller fortsettende, når jeg var mindre. De seriene jeg vokste opp med var Baywatch, Judging Amy, Sledge Hammer, Friends, Bergerac og andre som jeg ikke husker nå. Felles for disse seriene er at de har ny historier for hver episode, men at de har fortsettende trekk. Men jeg tror ikke jeg så på dem fordi de hadde disse forskjellige trekkene. Det var mest fordi nå var det en ny episode av noe, og hele familien satt seg rundt fjernsynet for å se. Jeg hadde dog ikke sett dem om jeg ikke hadde likt dem. Så å skulle analyse hvorfor jeg likte dem, og så på dem, kan på dette tidspunktet være vanskelig. Men du kan ihvertfal si at jeg tidlig satte pris på serier som hadde fortsettende preg i seg. Det har nok sikkert med at jeg liker bedre ”føljetonger” enn ”serie”. Dette er begreper tatt fra medievitenskapen.

Føljetong og Serie

”Føljetong” kan kort fortalt bli betegnet som en tv-serie som har en fortsettende historie over en hel sesong – gjerne flere sesonger. Det kan være nye historier i hver episode, men denne historien har gjerne aldri større prioritet en den overhengende fortellingen. De er dog nesten alltid med på å videreføre hovedhistorien, på forskjellige måter. Ting som blir tatt opp tidlig i en sesong, og som kanskje ikke virker så viktig, kan senere bli svært viktig. For eksempel i True Blood så blir Jason i lag med ei dame tidlig i sesongen, og på slutten av sesongen blir hun drept av hovedskurken i sesongen. Seriene under føljetong har også en veldig tendens til å drive frampek i historien. Det vil si at de slepper små hint i episodene, som viser til noe som skal skje senere. For eksempel kan man se tidlig i sesong en av Lost at Sawyer leser på et brev. Man vet ikke hva det er med det, det kan være hva som helst. Men så i en av hans første flashback episoder så ser du viktigheten bak brevet. Da får du se at brevet har en sammenheng med noe som skjedde i hans barndom. Moren hans ble lurt av en mann med navn Sawyer, som førte til at det mistet alle pengene og at faren hans drepte moren. Du kan på mange måter si at ”føljetongen” er som en roman splittet opp i kapittel.

”Serie” kan bli betegnet som en tv-serie som har ny historie for hver gang, og som ikke har et fortsettende preg. Karakterene er som regel flate, og husker sjelden ting som har skjedd før. I en typisk serie er det sjelden handlingen som er viktigst, men hvordan du kommer det fram til det som er sluttpoenget. Selve handlingen i episoden blir som regel kjapt oppklart, og mønsteret er som regel forutsigbart. Interessen er som regel knyttet til hvordan den enkelte episoden varierer dette mønsteret. Man kan derfor si at det at allerede før handlings har begynt er det en spenningskurve mellom karakterene, og en konfliktsmulighet som utspiller seg. Den vil etterhvert bli dramatisert i et relativt fast begivenhetsforløp.

Men jeg synes selv at det blir litt svarthvitt å slenge tv-serier i større grad i slike kategorier, da flere og flere serier tar opp føljetong-preget; selv om de utgangspunktet er en serie. Det er mange serier som har en ny historie for hver gang, men som har fortsettende preg i det som skjer med karakterene. Derfor synes jeg det blir litt feil og vanskelig å plassere tv-serier i slike kategorier. Det kan kanskje være litt diffust å si det, men jeg føler at det er mye mer en sammensmelting som skjer nå enn før. Så vil jeg gå over på 4 serier som har påvirket min smak og seervaner når det gjelder tv-serier. Men jeg kommer ikke ta for meg alle denne gangen. Først tar jeg den viktigste, før jeg tar for meg de tre siste neste gang(hvilke sier jeg ikke).

Buffy – The Vampire Slayer(retting)

Den første ut er av naturlige årsaker ”Buffy – The Vampire Slayer”, dette fordi den er en av de som har påvirket min smak og seervaner mest – men også fordi den var den første tv-serien jeg ble skikkelig opphengt i. Du kan på mange måter si at jeg er det fremdeles, men ikke på samme måte. Nå har jeg sett den alt for mange ganger, og begynner bli litt lei. Buffy’s største trekk-kraft er karakterene, og nok en av hovedgrunnen til at jeg ble opphengt. Jeg tror ikke noen gang før hadde sett slike karakterer. De var morsomme, hadde følelser og var ikke uovervinnelige. De forandret seg, men var på mange måter samme person. Det var helt fantastisk å se dem vokse opp og huske ting som hadde skjedd før. Noe helt nytt for meg. Det er synd fleste ser navnet eller de dårlige monstrene og tenker sitt. Det var forøvrig slik jeg reagert første gangen det begynte å gå på tv 2. Men kommer du over den dårlige første sesongen, så er du på god vei.

Som jeg sa var mye av grunnen til at karakterene var så bra var fordi de ikke var de samme gamle hele serien. For eksempel Willow, bestevennen til Buffy, startet som en sjenert jente som ofte snakket veldig fort og hadde sammenhengede setninger som ikke alltid var like lett å forstå. Hun var også veldig usikker på seg selv. Men etter 4-5 sesonger er ikke hun sjenert lengre, hun har blitt heks, hatt to kjærester; der en var mann, OZ, og en jente, Tara. Så da sier det kanskje seg selv at hun fant at hun var lesbisk. Det beste med at hun ble lesbisk var at det ikke bare var noe de gjorde for å få opp seertallene. Hun fortsatte å være det selv om Tara ble drept i slutten av sesong 6. I sesong 7 får hun en helt ny kjæreste igjen, og forblir lykkelig. Jeg kan selvfølgelig ikke gå i detalj, men jeg håper man forstår hvordan karakterene kan forandre seg slik. Selv om jeg kanskje ikke alltid var fornøyd med måtene karakterene forandret seg. Så var det veldig stilig å se at karakter kan faktisk forandre seg i tv-serier, og ikke være de samme gamle.
Mye av grunnen til at karakterene drar meg såpass inn er måten de prater på, og selvsagt hvordan de har blitt skrevet.

Men det er også mye på grunn av Buffy som karakter. Hun er en kvinne, en sterk sådan. Men likevel er hun også usikker på seg selv, og viser det. Det var ikke mange serier på den tiden for portretterte kvinner på denne måten. Vi ser at hun må vokse opp fort på grunn av kallet til å bli en vampyrjeger. Jeg vet det høres døllt og skikkelig klisjee ut, men det funker. Hun må gjemme sine virkelig identitet, bortsett fra sine nærmeste venner. Venner som er veldig viktig, for hun funker ikke skikkelig uten dem. Det går mye igjen i serien. Det blir påpekt at de andre karakterene, vennene hennes, ikke har mye å bidra med. Men det faktum at de er vennene hennnes, og at de støtter henne, er nok til at hun står sterk. Ikke at hun må ha vennene hennes for å være sterk, men det gjøre henne enda sterkere.

Veldig mye av grunnen til at jeg ble så hektet på serien, ihvertfall i begynnelsen, var det kraftfulle forholdet til Buffy og Angel. Buffy som vampyrjegeren og Angel som vampyr, det må jo bare bli kaos. Men Angel er en god vampyr som fikk tilbake sjelen sin etter han drepte datteren til en sigøyner. Buffy og Angel starter et kjærlighetsforhold som er så virkelig, og intenst at man klarer ikke la være å like det. Når Angel mister sin sjel i midten av sesong 2 føler man med Buffy, selv om han blir den gamle morderen han var. Slutten av sesong 3 drar han fra henne fordi, deres forhold blir for vanskelig å opprettholde. Som jeg har nevnt er ikke det vanlig ”will they or won’t they”, det er noe helt annet lidenskapelig noe. Kjemien mellom skuespillerne er også definitivt tilstede. Kanskje tidendes kjærlighetpar på fjernsynet.

Serien er også veldig flink på å blande drama og humor. Men serien er ikke en drama-serien i den forstand, selv om det blandes inn mer og mer såpeopera utover serien. Det blir dog feil å si såperopera, men snev av det da ihvertfall. Det blir mer rett å si at serien blander masse forskjellige sjangrer, med masse korte snev av humor her og der. De kjører heller ikke på mange av de samme gamle klisjeene. Noen finne selvfølgelig, men de er ikke like mye i søkelyset som i andre serier. Jeg skal dog innrømme at det som gjorde seriene så sterk som den var, forsvinner sakte men sikkert fra sesong 4 og utover. Sesong 4 og 5 er dermed sagt ikke dårlige, men opprettholder ikke samme standarden fra sesong 2 og 3, kvaliteten er ikke like mye tilstede. Sesong 7 klarer dog å ta noe av det tilbake, etter den noe forferdelige sesong 6.

Musikken er også noe jeg setter veldig pris på i Buffy. Den er passe pompøs og episk, men samtidig veldig rolig og avbalansert når den trenger det. Det var vel nok også kanskje den første serien jeg hadde hørt skikkelig kul musikk, som ikke var fra original band og slik ting. Det var veldig filmatisk musikk og det satt/setter jeg stor pris på. Synes det er veldig få serier som kan skilte med slik god musikk.

Så hvordan har Buffy forandret/påvirket min smak og seervaner? Det første tror jeg er mitt syn på karakter, og at de kan være noe annet enn bare flate filledukker. Det andre er måten sesongene er lagt opp; det er mye ”monster-of-the-week” – en ny historie for hver episode – men likevel er det en handling som nesten alltid viderefører hovedhistorien i sesongen. Dette fikk meg til å ønske mer fortsettende fortelling, og Buffy får nok skylden for at jeg går fort lei serier som ikke har noen rød tråd.

Før jeg avslutter må jeg nesten også nevne Angel. Etter Angel forlater Buffy i sesong 3, drar han til Los Angeles der han starter opp sitt eget detektivbyrå. Der slår han seg sammen med Cordelia – som var med i de tre første sesongene – og Wesley som kom i midten av sesong 3, i Buffy altså. Angel bruker mye av det samme mønsteret for å bygge opp episodene. Men først sesong er mer ”monster-of-the-week” selv om jeg synes at de klarer å holde en veldig fortsettende fortelling om Angel, samtidig. Som serie er Angel en mye mørkere og voksnere serie. Den blir også veldig mye mer fortsettende som sesongene går. På mange måter liker jeg Angel mer enn Buffy. Men samtidig føler jeg det er litt andre veien andre ganger. De er to fantastiske serier, som har bidratt til å inspirere andre ting både på en god og dårlig måte. På den gode måten har Buffy bidratt til karakterer som er mer levende enn andre serier. Den har også bidratt til å fremme sterke kvinner i tv-serier. Den dårlige måten er at de har nok vert med på inspirere til den voldsomme veksten i vampyraktivitet i mediet.

3 kommentarer:

  1. Hei. Det var eit langt innlegg :0). til tider godt skreve. Ikkje like god flyt heile tida, men det er skreve på ein slik måte at eg les alle setninger. Det eg meinar med det er at når eg les noe som er litt langt, så får eg ofte problemer og hopper over det eg tror ikkje er så viktig. Men her fikk eg med meg alt.
    At du er seriegal er det vel ingen tvil om.
    Spent på kva du skriv om neste gang. Ha ein fin dag

    SvarSlett
  2. Hehe, ja og det var bra eg stogga meg sjøl for ellers hadde det blitt lengre hehe. Flyten var kanskje ikke den beste, men likevel godt nøgd :). Fikk du et bedre inntrykk av hva Buffy går ut på etter dette, eller er det ikkje noen større sjanse for at dere kommer til å se det?

    SvarSlett
  3. Tror nok ikkje at eg hverken får meir eller mindre lyst til å sjå Buffy. såg jo ein god del episoder da dere bodde heime. Liker nok litt meir realisme eg da. Kanskje far din hadde likt det. Eg liker bedre snillere ting hehe.
    Gler emg til neste innlegg. Det er kjekt å sjå kor du skriv.

    SvarSlett