Snakkis

Snakkis, hva er det spør du kanskje? Snakkis er en betegnelse på noe som er på folkemunn, noe som mange prater om. Jeg vet ikke helt hvor ordet kommer fra, men jeg liker det ikke. Hvorfor kan du kanskje spørre? Vel, for det første er jeg ikke så glad forkortelser som f.eks seff. Det høres ut som vedkommende som ytrer er veldig lat og orker ikke si hele ordet. For det andre så er det et muntlig ord, og muntlige ord hører ikke hjemme i aviser og lignende. Det er det som startet hele hatet mot ordet. Opptil flere publikasjoner bruker ordet f.eks Vg, Dagbladet, Game Reactor osv. Jeg skjønner ikke hva et slikt muntlig ord har å gjøre i aviser eller lignende som skal være seriøse. Har vi slik mangel på ordentlig ord at vi må bruke forkortelser? Eller er det bare fordi de prøver å nå ut til et bredere publikum ved å prate hverdagslig til mannen i gata? Ordet taler ihvertfall ikke til meg og det fører veldig ofte til at jeg blar videre i frustrasjon.

Tanker? Ytringer?

Den Romantiske komedien fra britisk og amerikansk ståsted

I dette innlegget skal jeg ta for meg den amerikanske og britiske romantiske komedien. Først vil jeg redegjøre for den romantiske komediens opprinnelse. Så vil jeg ta for meg de forskjellige genrekonvensjonene filmene innehar. Til slutt vil jeg foreta en gjennomgang av filmen ”Four Weddings and a Funeral”, og prøve å belyse forskjeller i britiske romantiske komedier mot de amerikanske.

Den romantiske komediens opprinnelse(?)

Den tidligste formen for romantikk på film fikk ikke genrebetegnelsen ”romantisk komedie” før i 1907. Romantikken hadde frem til den tid hatt en særdeles lang litterær tradisjon, og da spesielt gjennom Shakespears verker; eksempelvis ”Midsummer Night’s Dream” og ”Much ado about nothing”. Selv om romantikken hadde blitt skrevet mye om, og ikke fikk sin første genrebetegnelse før i 1907, så kom ikke den erketypiske filmen før i 1934. Da lagde Howard Hawks ”Twentieth Century” og Frank Capra produserte ”It happened one Night”(Lavik. 2007: 1). Dette ledet også forsåvidt opp til det som skulle bli screwballkomediens gullader. Noe som også stadfestet den marka den romantiske komedien skulle gro på, frem til 70-tallet.

Screwballkomedien kommer fra baseballen, og ble opprettet som en motsetning mot Wallstreet krakket og depresjonen som etterfulgte. Screwball er definert ved språkbruket til karakterene. Dialogen hersker, og det er den som behersker språket på en leken og underfundig måte, den som slår mest fra seg verbalt, som vinner kvinnen til slutt. Det er også her ”motsetninger tiltrekker” oppstår, da ”paret” hater hverandre men ikke kjeder seg med hverandre. De prater og babbler til de stuper om, og de bryr seg ikke fordi de er forelsket. Man kan på mange måter si at denne kjappheten og farselelemenetene kommer til uttrykk da dens gullalder ikke varer så lenge. For etter andre verdenskrig mister den romantiske komedien og screwball sin levedyktighet(Lavik. 2007: 1).

Man ser heller her en overgang til de såkalte sex-komediene på 50- og 60-tallet. Disse filmene fokuserte mer på forfølelser enn ren flørting. Dog selve produksjonen av romantiske komedier avtok ikke, selv om den ikke var så levedyktig lengre. Screwballkomedien slet også, mye på grunn av ”The Production Code” som i henhold til westernsjangeren sa at skurken ikke skulle stilles i godt lys. I screwballfilmenene var det mer hva de ikke kunne vise. Da loven ble opphevet begynte man å utforske hvilke grenser man kunne overskride eller ikke. Den romantiske komedien kunne ikke holde følge, og slapp taket helt frem til slutten av 70-tallet(Lavik. 2007: 2).

Da Woody Allen’s ”Annie Hall” ble lansert på kino blåste den liv i genren igjen. Her var det mer fokus på humor og den relativt nervøse ”helten” i skikkelse av Woody Allen selv. På mange måter en antihelt, om du kan kalle noen helt i slike filmer. Det startet også opp den relativt snevre nervøse-romansen; noe som gjenspeilte seg i humoren og dens distinktive moderne usikkerhet og forvirring i forholdet mellom kjønnene(Lavik. 2007: 2). Denne nervøse-romanse filmene er en av de to type filmene som ble laget på 80- og 90-tallet. Den andre er den realistiske romantiske komedien, og nå har vi den idealistiske romantiske komedien. I den realistiske komedien ser vi skildringer av mer virkelige forhold, i kontekst til tiden de ble laget. Skildringene i seg selv er kanskje ikke så realistiske, men formen og innholdet ”matcher” tiden de ble laget på. Den idealistiske romantiske komedien er en film hvor det romantiske er intensivert og det er et generelt fravær av alt som kan virke truende(Lavik. 2007: 2). Der man knytter forelskelsen opp til det idealet, noe som er svevende eller uvirkelig. De har det dramatiske og turbulente som skjer, men det er ikke så hardtslående eller selvdestruktivt

Genrekonvensjonene

En typisk romantiske komedie er om to protagonister, som møtes og forelsker seg i hverandre. Det er alltid et snev av dramatikk, eller turbulens om du vil, i forholdet. Dette fører til de to forelskede skilles ad for en lengre periode i løpet av filmen. Hvorfor de skilles ad kan det være flere grunner til: det kan være alt fra en løgn, som blir avslørt av den ene, eller at en av de gjør noe utilsiktet slemt, men det trenger ikke å være utilsiktet heller, som sårer den andre. Under denne adskillelsen finner den ene eller begge to ut at de er som skapt for hverandre. Enten ved at de finner de ut selv, eller at de blir det eksplisitt fortalt av en venn eller fremmede. Deretter er ikke veien lang for å gjøre noe med det, og når de til slutt finner den andre igjen vil de om å men erklære sin kjærlighet for den andre, og skjer veldig ofte med en ”grand gesture”. Men det kan også være at de møter på hverandre ved en tilfeldighet. Da tar vi det for gitt at de er ment for hverandre.

Et godt eksempel på en slik romantiske komedie, som innehar disse karakteristikkene, er ”She’s all that”. Zack Siller har brukt halve filmen på å transformere Laney Boggs fra en litt nerdete jente, til en vakker kvinne. Det begynner som et uskyldig veddemål, mellom han og bestevennen hans, men fører til at han til slutt faller for henne. Hans ekskjæreste som ganske tidlig dumper han, og som er en indirekte årsak til dette veddemålet, liker ikke at han befinner seg med en jente av, det hun kaller for en lavere sosial klasse. En direkte årsak av dette fører derfor til at hun forteller Laney om veddemålet. Hun blir sint på Zack på grunn av det, og fordi hun også har falt for han, og de skilles ad helt til slutten av filmen. De gjør opp til slutt, men vi ser aldri eksplisitt at de blir sammen. Det trenger de dog ikke vise, fordi det tar vi for gitt.

Motsetninger tiltrekker

Andre filmer portretterer det man kaller ”motsetninger tiltrekker”, hvor protagonistene fra begynnelsen av ikke liker hverandre. Eller så er de ikke klar over at de liker hverandre. I løpet av filmen vil da produsentene ha lagt inn ledetråder slik at vi, eller dem, skal se at de likevel hører sammen. I løpet av filmen vil de bli tiltrukket av hverandre, selv om de hverken skjønner det eller liker det. De vil dog ikke klare å mostå hverandre nok, og uansett om de vil det eller ei så har de forelsket seg.

Et eksempel på dette er”French Kiss”, hvor vi har Kate og Charlie som skal gifte seg. Kate er livredd for å fly, og blir ikke med den tilkommende ektemannen til Paris. I Paris forelsker han seg i en fransk kvinne, og bryter med Kate. Hun må derfor trosse sin frykt, og tar første fly til Paris. På flyet møter hun Luc Teyssier, som er en tyv, hvorpå han gjemmer et smykke og en vin i vesken hennes – for å slippe unna ”customs”. Vesken hennes blir stjålet, noe som fører til at de begge blir nødt å reise til samme sted. Han for å finne smykket, og hun for å få tilbake Charlie. Han er ufordragelig, og hun kan ikke avstå han. Så det ingen av de hadde regnet med var at de skulle falle for hverandre, noe de selvsagt gjør. Så selv om ”She’s all that” og så hadde den konvensjonen tar denne den opp mer eksplisitt. Man trenger dog ikke lete lenge før man finner samme problemstilling i en annen romantisk komedie.

Andre varianter

Mens i andre filmer har du et par som før filmens begynnelse har funnet hverandre. Det spennende med denne formen for narrative, er hvordan disse to klarer å opprettholde sitt forhold til hverandre. Et eksempel på det kan være ”The Breakup”, der i skikkelsen av Jennifer Anniston og Matthew Vaughn er allerede sammen før filmens begynnelse. Det som er problematisk å ha det som eksempel er at de ikke går så bra med deres forhold. Så har du filmer som ”My Best Friend’s Wedding” der Julia Roberts spiller bestevennen til en som skal gifte seg. Hun har selvsagt funnet ut at hun elsker han, og gjør alt for å stoppe bryllupet. Til slutt har du fimer ”Knocked up” som blander den romantiske komedie stilen med stonerkomedier. Denne har sakte men sikkert blitt kjent som bromcom, eller ”Bro’s romantic comedy”.

Four Weddings and a Funeral

”Four Weddings and a Funeral” kom på kinoene i 1994, og ble regissert av Mike Newell. Filmens manus er skrevet av Richard Curtis, som senere vi lage og regissere filmene ”Love Actually” og ”Pirate Radio”. Filmen tar for seg fire bryllup og en gravferd som foregår over 16 måneder til sammen. Charles, spilt av Hugh Grant, og vennene hans, deriblant Fiona – som spilles av Kristin Scott Thomas -, er invitert og går på en rekke brylluper. Men det er aldri noen av de som blir gift, bare mennesker som de er enten venn med eller ”bestman” til. I løpet av det første bryllupet som tar sted i begynnelsen av filmen, får Charles øye på Carrie. Carrie er en amerikaner spilt av Andie Macdowell, og det er kjærlighet ved første blikk; han blir oppsatt av henne, og forelseker seg umiddelbart.

Tradisjonell?

Dermed kan man si at det er romanse i luften, men selve filmen er ingen tradisjonell romantisk komedie. Den er tradisjonell i den formen at det er to stykker som forelsker seg, samtidig vil jeg ikke si at det finnes to protagonister i filmen. Grunnen til det er fordi man ser filmen mest fra synsvinkelen til Charles, og derfor er det bare han som kan fremstå som protagonist. Men det er også fordi gjennom interaksjonene i filmen, er det han vi får vite mest om, og det blir ikke aktuelt å kalle noen andre for protagonister. 

De britiske filmene er også mer subtile enn det de amerikanske er. Vi ser det i en scene i begynnelsen av filmen hvor Matthew, som er spilt av John Hannah, omtaler måten Charles ser på Carrie i det første brylluppet. Det er ingen belærende tale om at de hører sammen, men han ser at Charles er forelsket og sier noe som at ”It’s a pretty girl, the one you can’t take your eyes off. Is it love at first sight?”. Så istedenfor å si noe rett ut, spør han Charles istendenfor, og det hele blir mer subtilt. Vi har heller ingen form for ”motsetninger tiltrekker”, og da ihvertfall ikke blant Charles og Carrie. De som gifter seg i det andre bryllupet derimot innehar disse egenskapene, men de er bare sidekarakterer så det teller ikke. For disse karakteristikken som vi har sett tilhører bare protagonistene.

Andre grunner til det er at de britiske filmene har humor med mer tilstedeværelse. Humoren er forankret i en subtil, men verbal, form. Den er også til tider obskøn, og fører ikke lite til absurde situasjoner. Jeg vil også tørre å påstå at mye av den verbale humoren er en form for verbal slapstick. Så man kan på mange måter sammenligne det med dialogen i screwballkomedien. En tidlig i scene i filmen har vi Fiona og Father Gerald, portrettert av ingen andre en Rowan Atkinson, som er ganske obskøn: 

”Fiona: (discussing the first one performs a wedding) It’s rather like the first time one has sex, I suppose.

Father Gerald: I suppose.

Fiona: Only not as messy, and far less cause for condoms”

Den verbale slapsticken, som jeg kommer til å kalle det, gjør seg gjeldende i det andre bryllupet. Father Gerald har nå gjort ferdig sin prøvetid og får endelig lede sitt eget bryllup. Men det er ikke nok slik han så det for seg når han gikk i lære. Her blir det hele veldig kleint, men det er intendert, for han gjør noen skikkelige verbale bommerter. For det første sier han dette til å begynne med 

”Father Gerald: In the name of the father, the son, and the holy spigot. Spirit!” 

For det andre hadde han tydeligvis ikke lært seg navnene til de som skulle giftes. Men det skjønner jeg jo egentlig fordi de hadde ganske vanskelig navn, og det hadde nok ikke vært så lett for meg heller å huske. Når han skal gå over til den andre delen av giftelsen sier han: 

”Father Gerald: In the name of the father, the song and the holy goat. Eh....*ghost*”

Jeg vil også si at humoren har et mer forviklingspreg, da i starten av filmen før noen har sagt et ord, så banner Charles helt til kirka. Dette fordi han ikke våknet av ringeklokken sin. Etter en stund våkner han av seg selv, og når han ser at han er for sein til bryllupet; begynner han å banne så det gjomer. De første 15 minuttene er nesten bare banning fra hovedpersonen. Stresset gjør at de kjører feil vei til kirka og en forvikling oppstår om de ikke skal rekke det hele. Humoren vil jeg dermed si er tilstede på en helt annen måte i de britiske filmene, enn i de amerikanske. Den er mer livelig og friskere, og til tider ganske absurd. Men det hele er gjort på en mer subtil måte. Det vil ikke dermed si at de amerikanske filmene er humørløse, men den er ikke like tilstede. Hvis den først kommer i fronten er det mer i form av slapstick-humor, som i ”There’s something about Mary”. Altså humoren er som regel mer direkte og ”right-in-your-face”, men ikke nødvendigvis prompehumor. Jeg vet jeg maler et ganske ensidig bilde av den amerikanske romantiske komedien her. Spesielt siden jeg bare ser på den i forhold til bare ”Four Wedding and a Funeral”. Men det er overraskende få amerikanske romantiske komedier som avviker fra den oppskriften de har brukt så langt

.

Britiske filmer har også en tendens til å innkludere litt mer kleinere scener, der ubehaget inntreder. For eksempel i det andre bryllupet blir Charles plassert på et bord der alle damene er hans ekskjærester. Vi får ikke se det med en gang, men vi merker ubehaget med en gang Charles leser over bordplasseringene. Det blir ikke noe særlig bedre når det blir fortalt diverse historier om hans forhold til de enkelte av kvinnene. Det som kommer frem er at hovedgrunnen til at forholdene ikke funket var fordi Charles er en slags ”serial-monogamist”.

Fiona eller Carrie

Jeg har nå sett denne filmen tre ganger, og hver gang jeg kommer til det tredje bryllupet er det alltid noe som har plaget meg. Hvorfor er Charles så besatt over Carrie? Som sagt når Charles ser Carrie er det kjærlighet ved første blikk. Før jeg så filmen igjen gikk jeg å antok at han ble betatt av henne fordi hun var litt mystisk, og det ser jo jeg nå at er litt av grunnen. Men hun er ikke så mystisk som jeg ga henne æren av å ha. Uansett denne mystikken har nok litt med at hun er en amerikaner i England. Men likevel jeg skjønner ikke hvorfor han vi velge henne fremfor Fiona. Det er kanskje ikke meningen jeg skal skjønne det, men at jeg skal kjøpe at de er forelsket i hverandre. Disse to er skapt for hverandre, og de må gjennom disse fire bryllupene, og den ene gravferden for å finne ut at det er de som skal ende opp sammen.

Men nei, jeg verken kjøper det eller skjønner det. Hovedgrunnen til det er på grunn av Fiona en av bestevennene hans som er hemmelig forelsket i Charles. I det tredje bryllupet hvor det er Carrie som gifter seg avslører hun for Charles hva det er hun har gått å båret på alle disse årene. Rett etter hun har sagt det, så kan du se det i øynene hennes at hun angrer. Det er en slik sorg i øynene, noe som gjør scenen veldig følelsesladet. Tvert etter det forlater hun rommet og Charles følger etter henne. Jeg hadde helst sett at han valgte Fiona til slutt, men vet alle hvordan det ender. Det er en ganske enkel løsning, og det er nesten slik alle romantiske komedier ender. Så selv om denne filmen ikke er like konvensjonell, så har den fremdeles likhetstrekk.

Uansett ønsker jeg å forteller dere hvorfor jeg ikke skjønner dette. For det første tror jeg ikke Charles eller Carrie kommer til å vare lenge. Hvis vi ser på hvordan filme fremskrider så er Carrie noe nytt og spennende. Hun er amerikansk, og det gjør det hele mer mystisk. For eksempel blir Charles invitert på naschspiel hos Tom, men velger ikke å dra dit fordi Carrie skal overnatte på en hotellpub. Etter litt om og men, ender de begge til sengs. Dagen etter reiser hun tilbake til USA. Når det andre bryllupet er i gang ser Charles Carrie igjen, og nå er hun forlovet. Det er en rik, og eldre mann hun har fått klørne sine i. Men hva er det hun gjør med en gang hun får Charles alene igjen? Jo, hun går til sengs med han igjen. Men når dagen kommer igjen, er det han som må gå. Tredje bryllupet er Carrie sitt bryllup med denne herremannen. Uansett, når det er Charles sin tur til å gifte seg, møter hun opp. Nå er hun skilt fra den mannen hun giftet seg med ti måneder seinere. Hun har ikke tatt kontakt med Charles før det, og møter opp av ingenting. Dette fører til at Charles ikke gifter seg likevel, men slår seg sammen med Carrie. Joda, jeg skjønner at han til slutt velger henne fordi han elsker henne. Men for meg virker hun mer som en dramaqueen som egentlig ikke helt vet hva hun vil. Så hvis fortiden vil fortelle noe om hvilken person hun er, så kommer ikke forholdet deres til å vare spesielt lenge.

For det andre er Kristin Scott Thomas en bedre skuespiller enn det Andie Macdowell er. Er det en god nok grunn spør du kanskje? Vel, ja det er det, og det er fordi Kristin som Fiona klarer å formidle hennes sorg og forelskelse gjennom sine beskyttelsesteknikker: broddsikker sarkasme om hun og livet sitt. Andie Macdowell derimot virker veldig uinspirert i de scenene hun er med i, og man føler virkelig ikke med henne. Så du kan si at jeg har gått litt lei de konvensjonelle narrative grepene de har. Det er derfor jeg synes at de skal gå litt nye veier, i dette eksemplet at Charles heller velger Fiona fremfor Carrie. Ut i fra det jeg har sagt, så er det fordi Fiona virker mer innbydende, men det kan godt være at andre synes det helt motsatt. Uansett skulle man tro at det skulle kunne gå an å endre på oppskriftene av og til, ikke bare legge seg på ”if it ain’t broke don’t fix it”. Så selv om filmen bryter med det tradisjonelle romantiske komediens konvensjoner og narrativer, så er likevel hovedessensen tilstede. De som er ment for hverandre ender opp med hverandre til slutt, og slik er det bare.

Litteratur

Internett

Lavik, E. 2007, ”Komikk og romantikk i Hollywood”, i 16:9, februar 2007, http://www.16-9.dk/2007-02/side04_feature1.htm,

Film

Four Weddings and a Funeral

Westernsjangeren på film og tv

I dette innlegget skal jeg se på westernsjangeren og noen av dens filmer. Samtidig skal jeg ta for meg 4 tv-serier som på den ene eller andre måten er forankret i den sjangeren.

Tidlig på 1900-tallet, mer nøyaktig 1903, kom filmen ”The Great Train Robbery”, og er av mange regnet som den første westernfilmen. Filmen ble regissert av Edwin S. Porter, som også var den eneste westernfilmen han lagde. Selve filmen tar for seg et togrøveri; 4 røvere stopper et tog, og stikker både av med lokomotivet og eiendelen til passasjerene. Sherrifen, som passasjerene til slutt får rivd med seg, koser seg med å danse. Noe som bryter litt med resten av filmen; fordi det kommer ut av ingenting og fordi filmteamet leker med farger. Fargene som er tilstede i denne dansescenen ble malt på i etter tid; og er grunnen til at det er så flakkende. Filmen ender til slutt med en jakt på røverne, og den aller siste scenen er ganske ikonisk; man ser en av røverne som sikter pistolen sin mot publikum og avfyrer.

Western konvensjonene

Som sagt var ”The Great Train Robbery” den første skikkelige westernfilm, men genren ble ikke skikkelig etablert før i 1910. Western var til dels basert på historiske hendelser, siden det faktisk fantes cowboyer, lovløse, nybbygere og indianske stammer. Det narrative var ganske tidleg basert rundt konflikten mellom nybyggerne og de lovløse; fra øst og byen kom nybyggerne som ville starte familier, skolelærerne som vil spre  kunnskap, men likeså bankmennene og embetsmennene. I disse områdene levde det fra før av – ikke bare indianerene – men også lovløse, fangstmenn, handelsmenn og grådige kvegbaroner.

Heltene i disse westernfilmene står som regel mellom to motpoler; han føler seg hjemme ute i villmarka men heller mot rettferdighet og snillhet, og svever som regel mellom barbari og sivilisjasjonen. Denne fram-og-tilbake posisjonen til helten er noe som går igjen i de fleste western plot. Han kan for eksempel starte på siden av de gode, eller så kan han være midt i mellom det som skjer. Uansett kan denne type helten kan på et eller annet tidspunkt bli fristet mot livet til nykommerne, men vil alltid til slutt slutte seg til de gode. Så du kan si at i westernfilmene finnes det enten god eller ond, og ingen eller få nyanser; det er med andre ord ganske svarthvitt. Det kan finnes små nyanser, men de blir sjelden eller aldri særlig utforsket. Man skulle aldri heller identifiseres seg med de onde; noe som gjenspeiles i ”The Production Code” fra 1930. Den sa blant annet at skurker i filmer ikke skulle på noen måte skildres i et godt lys.

Andre ting som karakteriserer helten i westernfilmene er hans bakgrunn. Protagonisten i ”The Searchers” for eksempel er en krigsveteran som har slåss i borgerkrigen. Det samme er tilfellet for protagonisten i ”3:10 to Yuma”, og som vi skal se senere Mal i ”Firefly”. Så du kan godt si at western som genre er satt i en grupperinger av konvensjoner. Du har for eksempel deres rasistiske portrettering av indianerne; de var de ville ute i villmarka som man ikke kunne temme. Derfra var det ikke lange vei til konvensjonelle scener med indianernes angrep på et fort,  heltens feminine sider kommer frem ved ”couting” av en kvinne, de lovløse raner en vogn og den siste, og klimatiske men standard, skytescenen helt på slutten av filmen. Alle disse konvensjonene gjør seg gjeldende i de fleste westernfilmene, for det er en del av cowboyenes liv.

I løpet av 50 og 60 tallet begynte westerngenren å bryte nye grenser. Filmer som ”The Good, The Bad, and The Ugly” og ”The Searchers” gjorde protagonisten mer kompleks.  I sistnevnte film har noen indianere kidnappet niesen til Ethan Edward, hvorpå han drar ut for å finne henne. Han drives hovedsaklig av tankene om familien, men også av hans hemmelige forelskelse mot brorens kvinne; Hun ble voldtatt og drept av de samme indianerne. Ethans medhjelper som er halvt indianere avslører Ethans planer om å drepe niesen fordi hun har giftet seg med en av indianerne. Hans sterke rassisme og ustyrtelige hevngjerrighet kulminerer i et angrep på indianerne på slutten av filmen. Helt til slutt fordømmer han seg selv til villmarka fordi han ikke klarer å tørste sin sorg eller hat.

Jeg er klar over at jeg malet et rimelig svarthvitt, og kanskje litt simpelt, bilde av westernsjangeren sin helhet, men slik jeg har forstått det – og ut i fra det jeg har lest og sett av westernfilmer – så er det en sjanger som er rimelig forankret i sin konvensjoner. Derfor trenger de ikke fornye seg for å være bra, men som du ser er det noen nye grep som blir tatt for å bringe videre genren sin, så det er ikke en sjanger som setter seg fast i sine egne spor.

(Fakta om western i denne delen er hentet fra boken ”Film  Art” skrevet av David Bordwell og Kristin Thompson.)

3:10 to Yuma

”3:10 to yuma”  er et godt eksempel på en helt som starter midt i mellom konflikten. Helten i filmen driver en kvegfarm langt ute i ødemarka. Han og sønnene er på vei med kvegene for å selge de, når de kommer over skurken som skal rane en vogn. Der blir de satt mellom loven som vil at han skal frakte skurken til toget som skal frakte han til fengslet, og skurkene som vil ha lederen deres tilbake. Det er opprinnelig en film fra 1957, men i 2007 lagde John Mangold en remake av filmen. Slik jeg har forstått det er det en trofast nyfortelling av filmen. Jeg har bare sett den remaken så jeg kan ikkje gjøre noen sammenligning mellom de. Når jeg så filmen så tenke at handlingen og karakterene i filmen var rimelig svarthvitt. Men etter nøyere antakelser ser jeg at selv om skurkene i banden til Ben Wade blir fremstilt ganske unyansert.  Så vil jeg si at de to hovedkarakterene Dan Evans og Ben Wade mer komplekse. Grunnen til det er som følger:

Dan Evans sloss mellom familiens loyalitet og hans forhold til loven; som gir han et oppdrag han egentlig ikke vil utføre. Ben Wade er ikke så ulik da han også sloss mot to motpoler; han har vært skurk hele livet sitt, men nå har han nådd et punkt hvor han er sliten av livet han lever. Så kommer hans redning i form av Dan Evans; selv om han sloss mot det i begynnelsen. Selv om Dan Evans er god, men dog kanskje litt egoistisk i begynnelsen – da han tenker på familien og seg selv sitt velvære -, så er det aldri like lett å vite hvilket moralsk ståsted Ben Wade kommer til å innta. Så selv om vi vet at han kommer til å ende opp på toget før eller senere; så vet vi aldri hvilke motivasjoner han har. Derfor er ”3:10 to Yuma” en bra fremstilling av en westernfilm, som ikke bare tar på seg de konvensjonelle klærne.

Western tv-serier

Bonanza

Bonanza er på den ene siden en erketypisk western, da du har mange av de samme konvensjonene du ser i eldre westernfilmer. Du har de erketypiske god heltene, i form av familien Cartwright, og hele miljøet rundt dem er western fra topp til tå. Men samtidig går serien vekk fra normen ved å handlinger som går på familien, og hvor forskjellige sønnene er; alle tre er fra tre forskjellige mødre. Du har selvfølgelig de konvesjonelle western handlingene, men poenget er at det er først og fremst familien serien tar for seg. Et siste poeng er at serien tar seg veldig selvhøytidelig, og faller derfor veldig ofte i fallgruven parodisk. For det første er skuespillet til tider teatralsk, og lite naturlig; litt slik eldre filmer har en tendens til å være. For det andre er ikke slossingen spesielt bra, da du veldig ofte ser at slagene ikke treffer motstanderen. Til slutt har du vignetten som er veldig morsom - om det har mye med parodien ”Sinte Festus” Prima Vera lagde det vet jeg ikke – da rytmene i sangen er veldig simpel og portrettene av de som spiller i serien ser veldig camp ut. Selvfølgelig er dette slik jeg ser det, og en som vokste opp med serien – og hvordan fortellinger ble gjort på den tiden – vil nødvendigvis ikke tenke det samme som meg.

Brisco County Jr.

Brisco County Jr. er den perfekte motpart, da den ikke tar seg selvhøytidelig. Det er nok ikke en serie som har som hovedmål å parodiere sjangeren, men den tar sin friheter her og der. For eksempel en scene der Brisco skal i en skyteduell med en sinister mann. Scenen starter typisk med at du ser kamera gå frem og tilbake mellom de to, og andre tilskuere som jubler duellen frem. Etter hvert stopper begge to opp å gjør seg klar, mens kamera fremdeles skifter mellom de to. Så plutselig fyrer Brisco av et skudd, og man skulle tro at han sikter på mannen, men kulen treffer istedenfor rett i kulehulet til den andres pistol. Pistolen bryter i sammen, og mannen detter om. Her tror man først at dette er en helt konvensjonelle westernscenene, mellom duelister – men så viser det seg å være et humoristisk knep og et stikk mot sjangeren.

Firefly

Hvorfor har Firefly blitt dratt med i en slik situasjon spør du? Firefly blir først og fremst oppfattet en scifi-serie. Men man kan ikke eksluderer westernsjangeren helt når man prater om serien. Dette fordi hovedpersonen innehar et trekk som en westernhelt alltid har; han har en krigsbakgrunn. I første episode ser vi han og Zöe som sloss i noe man kan kalle for en borgerkrig. Denne ”borgerkrigen” hadde to stormakter stående igjen; Kina og USA. Derfor er to av hovedspråkene kinesisk, noe de har fullstendig utnyttet ved å kun banne på det språket, og amerikansk.

Andre grunner er bekledningen, som minner veldig om gamle westernhelter, som er litt loslitte lærklær som i tillegg er ganske møkkete. Selv om de veldig ofte er oppe i rommet, så er de også nede på planeter å gjør oppdrag. Disse planetene er som oftest store ørkener, og tankene er heller ikke langt unna western da heller.

Selve skurkene i seriene er Reapers, og de kan på mange måter sammenlignes med hvordan Indianerne ble portretert i de gamle westernfilmene. De var på et tidspunkt mennesker de også, men etter de reiste helt til enden av rommet og fant ut at det var ingenting bak det, ble de gale.

Deadwood

Deadwood er den tv-serien av disse som går mer etter normen portretert i de gamle westernfilmene. Den er mer autentisk da den fremstiller ”Deadwood” i South-Dakota i 1870, og hvordan dens politiske oppbygning fra lovløshet til loven sakte men sikkert blir innsatt. Serien går over 3 sesonger, men skulle opprinnelig gå over de fire årene byen brukte på å få loven innbragt; men den ble kansellerte før de lyktes det. Det skulle også bli lagd tv-filmer som skulle få bragt resten av historien på plass, men det har enda ikke skjedd; og ifølge noen av stjernene kommer det nok aldri til å skje heller.. Ikke alle historiene eller karakterene er autentiske, men det er så langt opp mot det de klarte. Første sesong skjer seks måneder etter de første har bosatt seg der, og mange kommer dit med drømmer om å finne gull. Mange finner dog ut at lovløsheten, grådighet og korrupsjon regjerer der. Sesong 2 er et år etter sesong 1 og ting begynner å roe seg ned; de får inn blant annet telegraf og bank. Hovedpersonen i serien, eller han som kan regnes som det, blir ufrivillig utnevnt til sherriff. Sesong 3 er seks uker etter sesong 2 slutter; nå har regjeringsmakt og loven gjort seg gjeldende.

Serien er laget av David Milch, som blant annet var med på kreeringen av NYPD Blue, og ble sendt fra 2004 til 2006 på HBO. Som en litt morsom trivia på slutten så var nok serien en av de som hadde mest bannord i seg. Første episoden inneholdt til sammen 43 ”fucks”, mens hele serien til sammen hadde 2980 ”fucks”.

Tungvekteren "The Wire"(det finnes spoilere)

I det narrative tv-serie landskapet er ”The Wire” et unikum, og forteller sine historier på en annen måte enn vi er vandt til. Første gangen jeg så ”The Wire” på platekompaniet, så trodde jeg det var en billig kopi av en typisk politiserie. Jepp den tanken gjorde jeg uten å ha sett noe som helst av den. På det tidspunktet hadde jeg sett mye ”The Shield”, også en politiserie i toppsjiktet, og trodde virkelig ikke dette kunne måle seg. Dette skjedde i løpet av 2007, og når julen ikke var langt unna ønsket faren min seg sesong 1 av serien. Han sa det hadde fått mye skryt, men likevel, jeg var fremdeles veldig usikker og sjekket det ikke ut når jeg var hjemme til jul. Så ut på våren en gang, om jeg ikke husker helt feil, så var jeg på besøk til en kompis hvor vi endte opp med å se en episode. Jeg skjønte lite eller ingenting av hva som skjedde, og det var en god grunn til det – det var en av de siste episodene av sesong 1, men likevel var det noe som tiltalte.

Derfor så jeg endelig ”The Wire” i løpet av 2008, og det gikk ikke lenge før jeg hadde gjort ferdig hele serien. Jeg hadde vært vandt til gode serier opp til da, men virkelig ikke med slikt komplekst narrativ som ”The Wire” serverte. Jeg følte virkelig at det var en serie som tok meg som seer på alvor. Dette er på grunn hvordan de behandler det narrative, og hvordan det blir drevet fremover. Som jeg skal ta opp senere unngår de nådeløst de konvensjonelle seriene-tropene; ”Will they or won’t they”, ”exposition” osv. Hver gang jeg begynner på en ny serie, ser jeg det samme om og om igjen. De resirkulerer de samme triksene; det må være et kjærestepar som har gått fra hverandre og det er fremdeles en attraksjon der. Det er alltid lange sekvenser med forklaringer av hva det er som skjer. Derfor var det befriende å se en serie som ikke henger seg opp i det, og heller går sin egen vei. Så hver gang jeg setter på serien kan jeg sitte avslappet og ikke la meg irritere over slik ting, eller se en serie bli ødelagt av det.

Grunnpillarene

En serie som ”The Wire” er ikke en serie du kan bare hoppe inn i å tro at du skjønner hva som foregår. Det er ikke noe strømlinjeformet narrative her, og du er nødt å følge med hele tiden om du skal ha en skikkelig opplevelse av den. Den forteller deg ikke rett ut hva som skjer, for eksempel kan karakterene prate om ting akkurat som om du har vært der hele tiden. Går du glipp av et navn tidlig eller noe som har skjedd, kan du være sikker på at du ikke skjønner hvem eller hva de snakker om tre eller fire episoder senere.

”The Wire” er derfor en veldig ukonvensjonell serie i forhold til de andre jeg har tatt opp. Men samtidig har denne serien mye av det som kvalitetssikrer de andre tre seriene. Det ”The Wire” ikke har er de vanlige serie-tropene. Det finnes ingen ”Will they or Won’t they” og som nevnt tidligere er det ingen form for ”exposition”. I tv-serier blir den formen brukt ganske ofte. Det er oftest i form av at en karakter som forklarer nøye hva det er som skjer. Denne typen er nødvendig først og fremst, i de seriene, fordi karakterene skal fordre handlingen fremover, men også fordi vi som seer skal skjønne hva det er som skjer. Men mange av produsentene tror ikke at publikum klarer å følge med. Derfor hamrer de inn informasjon på unødvendige måter, noen ganger ved å si ting rett ut – og gjerne opp til flere ganger. Dette gjør ikke ”The Wire” i det hele tatt. Det kan føre til at den vanlige tv-seer kanskje ikke får med seg hva som skjer. Men det fordrer også at du skal følge med å få med deg hva som skjer selv. Det kan da på mange måter være mye mer utfordrende, men også mer givende å se. Fordi du føler at du virkelig er med disse personene og du får med deg alt du trenger i deres samtaler. Samtidig skal jeg innrømme at jeg slet veldig med å finne ut hvem de pratet om nå og da. Men etter hvert som du kommer inn i måten de presenterer informasjonen på, så er det gull verdt.

Serien kan virke treig og kjedelig i begynnelsen, men det er ikke fordi det er en dårlig serie. Det er fordi temaet serien tar opp trenger god tid på sementere seg i våre tanker. Serien tar for seg politmenn i Baltimore som har et oppdrag i sikte; å ta Avon Barksdale, en stor fisk i havet av doplangere. Problemet med denne trusselen er at Avon Barksdale er ikke som andre kriminelle. Han har plettfritt rulleblad og har ikke blitt fengslet for noe tidligere. Operasjonen hans blir kjørt med presise hender som skal sørge for at de ikke blir tatt. Derfor må politimennene ta i bruk mer uortodokse metoder. Det blir satt i gang en ”task-force” som består av flere medlemmer fra politiet. Deres metode er å avlytte handlingene utført av disse kriminelle. Men det er her ”The Wire” tar nye veier; vi får ikke se handlingene bare fra ”de gode” sine synsvinkler. Det faktum at jeg brukte ”” når jeg snakker om de gode, er at selv om de er de selvpåkalte lovmenn så er ingen av de plettfrie. Det går mye i gråsoner her, og du heier like mye på politmennene som de kriminelle. Dette fordi mesteparten av de som er med i gjengen til Barksdale vokste opp med dette, og er på mange måter like mye et offer som alle andre.

En av de narrative grepene som gjør ”The Wire” så interessant, er måten de avslutter episodene eller likedan sesongene. Selv om slutten av sesongene bærer preg av konklusjon så er den ikke like tilstede som i andre serier. Sesongene har en tendens til å avslutte abrubt uten noen eller særlig konkludering. Det er akkurat som det virkelige liv, og det går ikke alltid bra. I det virkelig liv får man ikke alltid en lykkelig slutt, og man får ikke alltid gjort opp. Episodene bærer dog mer dette abrupte sluttene, da de fleste episoder bare slutter og neste fortsetter opp tråden de har latt ligge. Av og til kan de finne på begynne en stund etter det, og vi får høre fra karakterene hva det er som har skjedd På denne måten blir serien veldig fortsettende, og alt som skjer er med på bringe videre hovedhistorien, og motivasjonen til karakterene for å gjøre det.

Baltimore’s fem deler

En ting som også er veldig flott med serier er måten den tar for seg byen Baltimore. Hver sesong av ”The Wire” tar for seg en del av byen, og dens innbyggere. Sesong 1 er hovedsaklig om doplangerne og deres hverdag. Sesong 2 tar for seg kaiarbeiderene, og illegaliteter som skjer der. Overgangen til en slik sak i sesong 2 kan virke veldig abrubt i forhold til alt som har skjedde i sesong 1. Selv om det er mange som sier sesong 2 er en av seriens svake utskudd, så er jeg uenig i det. Det funker like bra som handlingen i sesong 1, da du blir like godt kjent med karakterene her også. For her får man se like mye fra arbeiderne sin synsvinkel til politimennene som avlytter dem. Så det er på en måte samme formel her også, men det funker fordi det er såpass forskjellige materiale å ta fra. Likevel kan man binde det opp mot det som har skjedd og kommer til å skje. Mye på grunn av karakterene som frekventerer; Proposition Joe for eksempel er med allerede i slutten av sesong 1.

Sesong 3 er vi tilbake til doplangerne igjen, men her er politikken mer i sentrum enn det har vært. Da vi følger Tommy Carcetti’s vei mot å bli borgermester. Det blir aldri kjedelig her heller, da produsentene og skribentene er ekstremt gode til å bygge opp karakterer. Karakterene er så velbygde at det er vanskelig å ikke se på dem som virkelige personer. Sesong 4 tar et nærmere blikk på de som vokser opp i dopverdenen, gjennom å se på skolesystemet i USA. Man får nærmere innblikk på hvorfor alle disse ungene velger å gå inn i et system som vil disintegrere dem, og hva som gjør at de er så lett å påvirke. Siste sesong tar for seg avisenes rolle i hva som skjer i byen, og journalister som forfalsker saker. Den tar også for en falsk sak som blir forplantet av to politmenn som har sett seg lei på alle regler som gjør at de ikke får gjort jobben sin skikkelig.

Karakterene

Karakterene i serien er også like gjennomarbeidet som verdenen rundt dem. Om det er noen vi kan kalle hovedperson i serien så må det bli McNulty. Det er han som starter jakten på Barksdale, som er hovedhandlingen i sesong 1. En hovedmistenkt i en av hans saker blir funnet ikke skyldig. Dette fører igjen til at McNulty klager til dommeren over Barksdale. Men problemet er at ingen kjenner til Barksdale, og dommeren starter opp en ”taskforce”. ”What the fuck did I do?” er en av signaturreplikkene til McNulty. Det er som om han ikke skjønner virkningen av ordene sine. Som alle andre karakter i serien er han ingen engel. Han og hans bestevenn Bunk er ute å drikker seg dritings nesten hver kveld. En aktivitet som fører til at McNulty, husker ikke hvilken sesong eller episode, kjører bilen sin inn en stolpe eller har sex med en kvinne i fullt åsyn av politimenn som kjører forbi. Alkoholen er hans onde, og holder nesten på å ta livet av han i løpet av serien.

Så har vi Omar Little som representerer en slags Robin Hood skikkelse. Han raner doplangere, tar mye av godene selv men gir også tilbake til nabolaget. Altså en karakter som åpenbart gjør kriminelle handlinger, men han gjør det mot Barksdale og da kan man akseptere det. Han hjelper også veldig ofte politiet med sine saker, og andre ganger ødelegger han for dem ved å drepe folk som de trenger til etterforskningen. Så på den ene siden er han egentlig god fordi han tar loven i sine egne hender mot de som undertrykker de svake. Men likevel gjør han åpenbare kriminelle handlinger som ikke alltid er til det gode.

Som nevnt tidligere får vi se like mye fra de selvoppnevnte ”onde” i serien. Den hovedmistenkte som slipper unna McNulty i begynnelsen er D’Angelo, nevøen til Barksdale. Gjennom hele sesong 1 ser du han prøve å gjøre som onkelen sier, men samtidig slite med sine kvaler rundt det. Barksdale på den andre siden har vært i dette ”gamet” såpass lenge at han vet hva han gjør, og ville nok ikke gjort det annerledes. Du får også se fra de laveste på rangstigen i Barksdale sin gruppe. Det er spesielt en karakter som griper tak i deg, som kanskje ikke virker så viktig i begynnelsen. Wallace er en del av ”crewet” til D’Angelo. Du får ikke se så mye til han i begynnelsen av sesong 1, men etter hvert ser hverdagen hans, hvor han blant annet passer på noen gutter som bor med han. Etter hvert som sesong 1 går får du se at han får større og større kvaler med livet han lever. Til slutt når han blir drept har du blitt så godt kjent med han at du føler med han. Som jeg sa tidligere så vokser mesteparten av disse guttene opp med denne ”jobben”, og de blir like mye offeret som resten.

En annen karakter som er med helt fra sesong 1, og til sesong 4 som du lærer å bli glad i er Bodie. Han kan virke hard og lite følsom for det som skjer rundt han. Men etter hvert så lærer du å kjenne han også. I slutten av sesong 4 er han så lei av det livet, mye på grunn av overgangen fra Barksdale til Marlo Stanfield. Som har to vidt forskjellige måter å regjere arbeiderene på. På slutten av hans liv, og slutten av sesong 4, får du se en veldig fin samtale han har med McNulty. Du ser veldig stor forskjell på forholdet de to i mellom fra sesong 1 til 4. I denne samtalen er det akkurat som de er to gode gamle venner som prater sammen, og på mange måter er det jo det. Selv om begge to står på vidt forskjellige sider. Så når Bodie til slutt blir drept kan du ikke la være å felle en tåre for han.

Endelig ferdig

Ja da vil jeg si meg endelig ferdig med dette prosjektet. Jeg merket tidlig at jeg hadde malt meg inne i et hjørne ved å si at jeg skulle ta for meg opptil flere serier etter hverandre. Det førte kanskje ikke til noe særlig tidspress, selv om jeg følte at det hang over meg. Uansett sier jeg meg nå ferdig med å gå gjennom disse fire seriene. Frykt ikke, jeg kommer nok til å ta opp flere av disse seriene igjen, men det er i andre fasetter. Håper noen fikk noe ut av dette!