søndag 27. mars 2011

Den Romantiske komedien fra britisk og amerikansk ståsted

I dette innlegget skal jeg ta for meg den amerikanske og britiske romantiske komedien. Først vil jeg redegjøre for den romantiske komediens opprinnelse. Så vil jeg ta for meg de forskjellige genrekonvensjonene filmene innehar. Til slutt vil jeg foreta en gjennomgang av filmen ”Four Weddings and a Funeral”, og prøve å belyse forskjeller i britiske romantiske komedier mot de amerikanske.

Den romantiske komediens opprinnelse(?)

Den tidligste formen for romantikk på film fikk ikke genrebetegnelsen ”romantisk komedie” før i 1907. Romantikken hadde frem til den tid hatt en særdeles lang litterær tradisjon, og da spesielt gjennom Shakespears verker; eksempelvis ”Midsummer Night’s Dream” og ”Much ado about nothing”. Selv om romantikken hadde blitt skrevet mye om, og ikke fikk sin første genrebetegnelse før i 1907, så kom ikke den erketypiske filmen før i 1934. Da lagde Howard Hawks ”Twentieth Century” og Frank Capra produserte ”It happened one Night”(Lavik. 2007: 1). Dette ledet også forsåvidt opp til det som skulle bli screwballkomediens gullader. Noe som også stadfestet den marka den romantiske komedien skulle gro på, frem til 70-tallet.

Screwballkomedien kommer fra baseballen, og ble opprettet som en motsetning mot Wallstreet krakket og depresjonen som etterfulgte. Screwball er definert ved språkbruket til karakterene. Dialogen hersker, og det er den som behersker språket på en leken og underfundig måte, den som slår mest fra seg verbalt, som vinner kvinnen til slutt. Det er også her ”motsetninger tiltrekker” oppstår, da ”paret” hater hverandre men ikke kjeder seg med hverandre. De prater og babbler til de stuper om, og de bryr seg ikke fordi de er forelsket. Man kan på mange måter si at denne kjappheten og farselelemenetene kommer til uttrykk da dens gullalder ikke varer så lenge. For etter andre verdenskrig mister den romantiske komedien og screwball sin levedyktighet(Lavik. 2007: 1).

Man ser heller her en overgang til de såkalte sex-komediene på 50- og 60-tallet. Disse filmene fokuserte mer på forfølelser enn ren flørting. Dog selve produksjonen av romantiske komedier avtok ikke, selv om den ikke var så levedyktig lengre. Screwballkomedien slet også, mye på grunn av ”The Production Code” som i henhold til westernsjangeren sa at skurken ikke skulle stilles i godt lys. I screwballfilmenene var det mer hva de ikke kunne vise. Da loven ble opphevet begynte man å utforske hvilke grenser man kunne overskride eller ikke. Den romantiske komedien kunne ikke holde følge, og slapp taket helt frem til slutten av 70-tallet(Lavik. 2007: 2).

Da Woody Allen’s ”Annie Hall” ble lansert på kino blåste den liv i genren igjen. Her var det mer fokus på humor og den relativt nervøse ”helten” i skikkelse av Woody Allen selv. På mange måter en antihelt, om du kan kalle noen helt i slike filmer. Det startet også opp den relativt snevre nervøse-romansen; noe som gjenspeilte seg i humoren og dens distinktive moderne usikkerhet og forvirring i forholdet mellom kjønnene(Lavik. 2007: 2). Denne nervøse-romanse filmene er en av de to type filmene som ble laget på 80- og 90-tallet. Den andre er den realistiske romantiske komedien, og nå har vi den idealistiske romantiske komedien. I den realistiske komedien ser vi skildringer av mer virkelige forhold, i kontekst til tiden de ble laget. Skildringene i seg selv er kanskje ikke så realistiske, men formen og innholdet ”matcher” tiden de ble laget på. Den idealistiske romantiske komedien er en film hvor det romantiske er intensivert og det er et generelt fravær av alt som kan virke truende(Lavik. 2007: 2). Der man knytter forelskelsen opp til det idealet, noe som er svevende eller uvirkelig. De har det dramatiske og turbulente som skjer, men det er ikke så hardtslående eller selvdestruktivt

Genrekonvensjonene

En typisk romantiske komedie er om to protagonister, som møtes og forelsker seg i hverandre. Det er alltid et snev av dramatikk, eller turbulens om du vil, i forholdet. Dette fører til de to forelskede skilles ad for en lengre periode i løpet av filmen. Hvorfor de skilles ad kan det være flere grunner til: det kan være alt fra en løgn, som blir avslørt av den ene, eller at en av de gjør noe utilsiktet slemt, men det trenger ikke å være utilsiktet heller, som sårer den andre. Under denne adskillelsen finner den ene eller begge to ut at de er som skapt for hverandre. Enten ved at de finner de ut selv, eller at de blir det eksplisitt fortalt av en venn eller fremmede. Deretter er ikke veien lang for å gjøre noe med det, og når de til slutt finner den andre igjen vil de om å men erklære sin kjærlighet for den andre, og skjer veldig ofte med en ”grand gesture”. Men det kan også være at de møter på hverandre ved en tilfeldighet. Da tar vi det for gitt at de er ment for hverandre.

Et godt eksempel på en slik romantiske komedie, som innehar disse karakteristikkene, er ”She’s all that”. Zack Siller har brukt halve filmen på å transformere Laney Boggs fra en litt nerdete jente, til en vakker kvinne. Det begynner som et uskyldig veddemål, mellom han og bestevennen hans, men fører til at han til slutt faller for henne. Hans ekskjæreste som ganske tidlig dumper han, og som er en indirekte årsak til dette veddemålet, liker ikke at han befinner seg med en jente av, det hun kaller for en lavere sosial klasse. En direkte årsak av dette fører derfor til at hun forteller Laney om veddemålet. Hun blir sint på Zack på grunn av det, og fordi hun også har falt for han, og de skilles ad helt til slutten av filmen. De gjør opp til slutt, men vi ser aldri eksplisitt at de blir sammen. Det trenger de dog ikke vise, fordi det tar vi for gitt.

Motsetninger tiltrekker

Andre filmer portretterer det man kaller ”motsetninger tiltrekker”, hvor protagonistene fra begynnelsen av ikke liker hverandre. Eller så er de ikke klar over at de liker hverandre. I løpet av filmen vil da produsentene ha lagt inn ledetråder slik at vi, eller dem, skal se at de likevel hører sammen. I løpet av filmen vil de bli tiltrukket av hverandre, selv om de hverken skjønner det eller liker det. De vil dog ikke klare å mostå hverandre nok, og uansett om de vil det eller ei så har de forelsket seg.

Et eksempel på dette er”French Kiss”, hvor vi har Kate og Charlie som skal gifte seg. Kate er livredd for å fly, og blir ikke med den tilkommende ektemannen til Paris. I Paris forelsker han seg i en fransk kvinne, og bryter med Kate. Hun må derfor trosse sin frykt, og tar første fly til Paris. På flyet møter hun Luc Teyssier, som er en tyv, hvorpå han gjemmer et smykke og en vin i vesken hennes – for å slippe unna ”customs”. Vesken hennes blir stjålet, noe som fører til at de begge blir nødt å reise til samme sted. Han for å finne smykket, og hun for å få tilbake Charlie. Han er ufordragelig, og hun kan ikke avstå han. Så det ingen av de hadde regnet med var at de skulle falle for hverandre, noe de selvsagt gjør. Så selv om ”She’s all that” og så hadde den konvensjonen tar denne den opp mer eksplisitt. Man trenger dog ikke lete lenge før man finner samme problemstilling i en annen romantisk komedie.

Andre varianter

Mens i andre filmer har du et par som før filmens begynnelse har funnet hverandre. Det spennende med denne formen for narrative, er hvordan disse to klarer å opprettholde sitt forhold til hverandre. Et eksempel på det kan være ”The Breakup”, der i skikkelsen av Jennifer Anniston og Matthew Vaughn er allerede sammen før filmens begynnelse. Det som er problematisk å ha det som eksempel er at de ikke går så bra med deres forhold. Så har du filmer som ”My Best Friend’s Wedding” der Julia Roberts spiller bestevennen til en som skal gifte seg. Hun har selvsagt funnet ut at hun elsker han, og gjør alt for å stoppe bryllupet. Til slutt har du fimer ”Knocked up” som blander den romantiske komedie stilen med stonerkomedier. Denne har sakte men sikkert blitt kjent som bromcom, eller ”Bro’s romantic comedy”.

Four Weddings and a Funeral

Four Weddings and a Funeral” kom på kinoene i 1994, og ble regissert av Mike Newell. Filmens manus er skrevet av Richard Curtis, som senere vi lage og regissere filmene ”Love Actually” og ”Pirate Radio”. Filmen tar for seg fire bryllup og en gravferd som foregår over 16 måneder til sammen. Charles, spilt av Hugh Grant, og vennene hans, deriblant Fiona – som spilles av Kristin Scott Thomas -, er invitert og går på en rekke brylluper. Men det er aldri noen av de som blir gift, bare mennesker som de er enten venn med eller ”bestman” til. I løpet av det første bryllupet som tar sted i begynnelsen av filmen, får Charles øye på Carrie. Carrie er en amerikaner spilt av Andie Macdowell, og det er kjærlighet ved første blikk; han blir oppsatt av henne, og forelseker seg umiddelbart.

Tradisjonell?

Dermed kan man si at det er romanse i luften, men selve filmen er ingen tradisjonell romantisk komedie. Den er tradisjonell i den formen at det er to stykker som forelsker seg, samtidig vil jeg ikke si at det finnes to protagonister i filmen. Grunnen til det er fordi man ser filmen mest fra synsvinkelen til Charles, og derfor er det bare han som kan fremstå som protagonist. Men det er også fordi gjennom interaksjonene i filmen, er det han vi får vite mest om, og det blir ikke aktuelt å kalle noen andre for protagonister. 

De britiske filmene er også mer subtile enn det de amerikanske er. Vi ser det i en scene i begynnelsen av filmen hvor Matthew, som er spilt av John Hannah, omtaler måten Charles ser på Carrie i det første brylluppet. Det er ingen belærende tale om at de hører sammen, men han ser at Charles er forelsket og sier noe som at ”It’s a pretty girl, the one you can’t take your eyes off. Is it love at first sight?”. Så istedenfor å si noe rett ut, spør han Charles istendenfor, og det hele blir mer subtilt. Vi har heller ingen form for ”motsetninger tiltrekker”, og da ihvertfall ikke blant Charles og Carrie. De som gifter seg i det andre bryllupet derimot innehar disse egenskapene, men de er bare sidekarakterer så det teller ikke. For disse karakteristikken som vi har sett tilhører bare protagonistene.

Andre grunner til det er at de britiske filmene har humor med mer tilstedeværelse. Humoren er forankret i en subtil, men verbal, form. Den er også til tider obskøn, og fører ikke lite til absurde situasjoner. Jeg vil også tørre å påstå at mye av den verbale humoren er en form for verbal slapstick. Så man kan på mange måter sammenligne det med dialogen i screwballkomedien. En tidlig i scene i filmen har vi Fiona og Father Gerald, portrettert av ingen andre en Rowan Atkinson, som er ganske obskøn: 

Fiona: (discussing the first one performs a wedding) It’s rather like the first time one has sex, I suppose.
Father Gerald: I suppose.
Fiona: Only not as messy, and far less cause for condoms”

Den verbale slapsticken, som jeg kommer til å kalle det, gjør seg gjeldende i det andre bryllupet. Father Gerald har nå gjort ferdig sin prøvetid og får endelig lede sitt eget bryllup. Men det er ikke nok slik han så det for seg når han gikk i lære. Her blir det hele veldig kleint, men det er intendert, for han gjør noen skikkelige verbale bommerter. For det første sier han dette til å begynne med 

Father Gerald: In the name of the father, the son, and the holy spigot. Spirit!” 

For det andre hadde han tydeligvis ikke lært seg navnene til de som skulle giftes. Men det skjønner jeg jo egentlig fordi de hadde ganske vanskelig navn, og det hadde nok ikke vært så lett for meg heller å huske. Når han skal gå over til den andre delen av giftelsen sier han: 

”Father Gerald: In the name of the father, the song and the holy goat. Eh....*ghost*”

Jeg vil også si at humoren har et mer forviklingspreg, da i starten av filmen før noen har sagt et ord, så banner Charles helt til kirka. Dette fordi han ikke våknet av ringeklokken sin. Etter en stund våkner han av seg selv, og når han ser at han er for sein til bryllupet; begynner han å banne så det gjomer. De første 15 minuttene er nesten bare banning fra hovedpersonen. Stresset gjør at de kjører feil vei til kirka og en forvikling oppstår om de ikke skal rekke det hele. Humoren vil jeg dermed si er tilstede på en helt annen måte i de britiske filmene, enn i de amerikanske. Den er mer livelig og friskere, og til tider ganske absurd. Men det hele er gjort på en mer subtil måte. Det vil ikke dermed si at de amerikanske filmene er humørløse, men den er ikke like tilstede. Hvis den først kommer i fronten er det mer i form av slapstick-humor, som i ”There’s something about Mary”. Altså humoren er som regel mer direkte og ”right-in-your-face”, men ikke nødvendigvis prompehumor. Jeg vet jeg maler et ganske ensidig bilde av den amerikanske romantiske komedien her. Spesielt siden jeg bare ser på den i forhold til bare ”Four Wedding and a Funeral”. Men det er overraskende få amerikanske romantiske komedier som avviker fra den oppskriften de har brukt så langt
.
Britiske filmer har også en tendens til å innkludere litt mer kleinere scener, der ubehaget inntreder. For eksempel i det andre bryllupet blir Charles plassert på et bord der alle damene er hans ekskjærester. Vi får ikke se det med en gang, men vi merker ubehaget med en gang Charles leser over bordplasseringene. Det blir ikke noe særlig bedre når det blir fortalt diverse historier om hans forhold til de enkelte av kvinnene. Det som kommer frem er at hovedgrunnen til at forholdene ikke funket var fordi Charles er en slags ”serial-monogamist”.

Fiona eller Carrie

Jeg har nå sett denne filmen tre ganger, og hver gang jeg kommer til det tredje bryllupet er det alltid noe som har plaget meg. Hvorfor er Charles så besatt over Carrie? Som sagt når Charles ser Carrie er det kjærlighet ved første blikk. Før jeg så filmen igjen gikk jeg å antok at han ble betatt av henne fordi hun var litt mystisk, og det ser jo jeg nå at er litt av grunnen. Men hun er ikke så mystisk som jeg ga henne æren av å ha. Uansett denne mystikken har nok litt med at hun er en amerikaner i England. Men likevel jeg skjønner ikke hvorfor han vi velge henne fremfor Fiona. Det er kanskje ikke meningen jeg skal skjønne det, men at jeg skal kjøpe at de er forelsket i hverandre. Disse to er skapt for hverandre, og de må gjennom disse fire bryllupene, og den ene gravferden for å finne ut at det er de som skal ende opp sammen.

Men nei, jeg verken kjøper det eller skjønner det. Hovedgrunnen til det er på grunn av Fiona en av bestevennene hans som er hemmelig forelsket i Charles. I det tredje bryllupet hvor det er Carrie som gifter seg avslører hun for Charles hva det er hun har gått å båret på alle disse årene. Rett etter hun har sagt det, så kan du se det i øynene hennes at hun angrer. Det er en slik sorg i øynene, noe som gjør scenen veldig følelsesladet. Tvert etter det forlater hun rommet og Charles følger etter henne. Jeg hadde helst sett at han valgte Fiona til slutt, men vet alle hvordan det ender. Det er en ganske enkel løsning, og det er nesten slik alle romantiske komedier ender. Så selv om denne filmen ikke er like konvensjonell, så har den fremdeles likhetstrekk.

Uansett ønsker jeg å forteller dere hvorfor jeg ikke skjønner dette. For det første tror jeg ikke Charles eller Carrie kommer til å vare lenge. Hvis vi ser på hvordan filme fremskrider så er Carrie noe nytt og spennende. Hun er amerikansk, og det gjør det hele mer mystisk. For eksempel blir Charles invitert på naschspiel hos Tom, men velger ikke å dra dit fordi Carrie skal overnatte på en hotellpub. Etter litt om og men, ender de begge til sengs. Dagen etter reiser hun tilbake til USA. Når det andre bryllupet er i gang ser Charles Carrie igjen, og nå er hun forlovet. Det er en rik, og eldre mann hun har fått klørne sine i. Men hva er det hun gjør med en gang hun får Charles alene igjen? Jo, hun går til sengs med han igjen. Men når dagen kommer igjen, er det han som må gå. Tredje bryllupet er Carrie sitt bryllup med denne herremannen. Uansett, når det er Charles sin tur til å gifte seg, møter hun opp. Nå er hun skilt fra den mannen hun giftet seg med ti måneder seinere. Hun har ikke tatt kontakt med Charles før det, og møter opp av ingenting. Dette fører til at Charles ikke gifter seg likevel, men slår seg sammen med Carrie. Joda, jeg skjønner at han til slutt velger henne fordi han elsker henne. Men for meg virker hun mer som en dramaqueen som egentlig ikke helt vet hva hun vil. Så hvis fortiden vil fortelle noe om hvilken person hun er, så kommer ikke forholdet deres til å vare spesielt lenge.

For det andre er Kristin Scott Thomas en bedre skuespiller enn det Andie Macdowell er. Er det en god nok grunn spør du kanskje? Vel, ja det er det, og det er fordi Kristin som Fiona klarer å formidle hennes sorg og forelskelse gjennom sine beskyttelsesteknikker: broddsikker sarkasme om hun og livet sitt. Andie Macdowell derimot virker veldig uinspirert i de scenene hun er med i, og man føler virkelig ikke med henne. Så du kan si at jeg har gått litt lei de konvensjonelle narrative grepene de har. Det er derfor jeg synes at de skal gå litt nye veier, i dette eksemplet at Charles heller velger Fiona fremfor Carrie. Ut i fra det jeg har sagt, så er det fordi Fiona virker mer innbydende, men det kan godt være at andre synes det helt motsatt. Uansett skulle man tro at det skulle kunne gå an å endre på oppskriftene av og til, ikke bare legge seg på ”if it ain’t broke don’t fix it”. Så selv om filmen bryter med det tradisjonelle romantiske komediens konvensjoner og narrativer, så er likevel hovedessensen tilstede. De som er ment for hverandre ender opp med hverandre til slutt, og slik er det bare.

Litteratur

Internett

Lavik, E. 2007, ”Komikk og romantikk i Hollywood”, i 16:9, februar 2007, http://www.16-9.dk/2007-02/side04_feature1.htm,

Film

Four Weddings and a Funeral

5 kommentarer:

  1. Eg skal lese alt i morra. Tror det står masse bra her. har begynt å lese, men så var eg så trøtt

    SvarSlett
  2. Da har eg kome igjennom alt og eg trur eg er enig med forfatter. ha ein fin dag

    SvarSlett
  3. Mye å komme gjennom, og spar brusen til deg selv. Man skal ikke trenge å bestikke folk til å leste hva man skriver.

    Jeg er ikke velbevandret i sjangeren, og må inrømme at de fleste romantiske komedier jeg har sett er mer i serieform... og tegnet... og på japansk. Ser likefullt for meg at mye av det samme gjelder der.

    Og av de vestlige filmene jeg har sett fra sjangeren, er det vel "What Women Want, the Ugly Truth og You've got Mail jeg kommer på. Disse faller vel mer eller mindre alle i opposites attract-kategorien, med mulig unntak av den siste.

    SvarSlett
  4. Ja jeg vet, når jeg skriver så stopper det sjeldent opp hehe. Setter veldig pris på at du har lest den og kommenterer. Var det vanskelig å komme gjennom den, eller var det letleslig nok?

    Jo du har rett i det to av de filmene, er litt usikker på "The Ugly Truth" da jeg ikke kan huske hvilken film det er. Kanskje du kunne skrevet om romantisk komedier i serieform, på japansk. Hadde det vært en ide?

    SvarSlett
  5. Nja. I det store og hele er ikke romantiske komedier helt min forte. Er ikke like gøy å skrive om ting som er åpenbart frivillig morsomme.

    SvarSlett