Tungvekteren "The Wire"(det finnes spoilere)

I det narrative tv-serie landskapet er ”The Wire” et unikum, og forteller sine historier på en annen måte enn vi er vandt til. Første gangen jeg så ”The Wire” på platekompaniet, så trodde jeg det var en billig kopi av en typisk politiserie. Jepp den tanken gjorde jeg uten å ha sett noe som helst av den. På det tidspunktet hadde jeg sett mye ”The Shield”, også en politiserie i toppsjiktet, og trodde virkelig ikke dette kunne måle seg. Dette skjedde i løpet av 2007, og når julen ikke var langt unna ønsket faren min seg sesong 1 av serien. Han sa det hadde fått mye skryt, men likevel, jeg var fremdeles veldig usikker og sjekket det ikke ut når jeg var hjemme til jul. Så ut på våren en gang, om jeg ikke husker helt feil, så var jeg på besøk til en kompis hvor vi endte opp med å se en episode. Jeg skjønte lite eller ingenting av hva som skjedde, og det var en god grunn til det – det var en av de siste episodene av sesong 1, men likevel var det noe som tiltalte.

Derfor så jeg endelig ”The Wire” i løpet av 2008, og det gikk ikke lenge før jeg hadde gjort ferdig hele serien. Jeg hadde vært vandt til gode serier opp til da, men virkelig ikke med slikt komplekst narrativ som ”The Wire” serverte. Jeg følte virkelig at det var en serie som tok meg som seer på alvor. Dette er på grunn hvordan de behandler det narrative, og hvordan det blir drevet fremover. Som jeg skal ta opp senere unngår de nådeløst de konvensjonelle seriene-tropene; ”Will they or won’t they”, ”exposition” osv. Hver gang jeg begynner på en ny serie, ser jeg det samme om og om igjen. De resirkulerer de samme triksene; det må være et kjærestepar som har gått fra hverandre og det er fremdeles en attraksjon der. Det er alltid lange sekvenser med forklaringer av hva det er som skjer. Derfor var det befriende å se en serie som ikke henger seg opp i det, og heller går sin egen vei. Så hver gang jeg setter på serien kan jeg sitte avslappet og ikke la meg irritere over slik ting, eller se en serie bli ødelagt av det.

Grunnpillarene

En serie som ”The Wire” er ikke en serie du kan bare hoppe inn i å tro at du skjønner hva som foregår. Det er ikke noe strømlinjeformet narrative her, og du er nødt å følge med hele tiden om du skal ha en skikkelig opplevelse av den. Den forteller deg ikke rett ut hva som skjer, for eksempel kan karakterene prate om ting akkurat som om du har vært der hele tiden. Går du glipp av et navn tidlig eller noe som har skjedd, kan du være sikker på at du ikke skjønner hvem eller hva de snakker om tre eller fire episoder senere.

”The Wire” er derfor en veldig ukonvensjonell serie i forhold til de andre jeg har tatt opp. Men samtidig har denne serien mye av det som kvalitetssikrer de andre tre seriene. Det ”The Wire” ikke har er de vanlige serie-tropene. Det finnes ingen ”Will they or Won’t they” og som nevnt tidligere er det ingen form for ”exposition”. I tv-serier blir den formen brukt ganske ofte. Det er oftest i form av at en karakter som forklarer nøye hva det er som skjer. Denne typen er nødvendig først og fremst, i de seriene, fordi karakterene skal fordre handlingen fremover, men også fordi vi som seer skal skjønne hva det er som skjer. Men mange av produsentene tror ikke at publikum klarer å følge med. Derfor hamrer de inn informasjon på unødvendige måter, noen ganger ved å si ting rett ut – og gjerne opp til flere ganger. Dette gjør ikke ”The Wire” i det hele tatt. Det kan føre til at den vanlige tv-seer kanskje ikke får med seg hva som skjer. Men det fordrer også at du skal følge med å få med deg hva som skjer selv. Det kan da på mange måter være mye mer utfordrende, men også mer givende å se. Fordi du føler at du virkelig er med disse personene og du får med deg alt du trenger i deres samtaler. Samtidig skal jeg innrømme at jeg slet veldig med å finne ut hvem de pratet om nå og da. Men etter hvert som du kommer inn i måten de presenterer informasjonen på, så er det gull verdt.

Serien kan virke treig og kjedelig i begynnelsen, men det er ikke fordi det er en dårlig serie. Det er fordi temaet serien tar opp trenger god tid på sementere seg i våre tanker. Serien tar for seg politmenn i Baltimore som har et oppdrag i sikte; å ta Avon Barksdale, en stor fisk i havet av doplangere. Problemet med denne trusselen er at Avon Barksdale er ikke som andre kriminelle. Han har plettfritt rulleblad og har ikke blitt fengslet for noe tidligere. Operasjonen hans blir kjørt med presise hender som skal sørge for at de ikke blir tatt. Derfor må politimennene ta i bruk mer uortodokse metoder. Det blir satt i gang en ”task-force” som består av flere medlemmer fra politiet. Deres metode er å avlytte handlingene utført av disse kriminelle. Men det er her ”The Wire” tar nye veier; vi får ikke se handlingene bare fra ”de gode” sine synsvinkler. Det faktum at jeg brukte ”” når jeg snakker om de gode, er at selv om de er de selvpåkalte lovmenn så er ingen av de plettfrie. Det går mye i gråsoner her, og du heier like mye på politmennene som de kriminelle. Dette fordi mesteparten av de som er med i gjengen til Barksdale vokste opp med dette, og er på mange måter like mye et offer som alle andre.

En av de narrative grepene som gjør ”The Wire” så interessant, er måten de avslutter episodene eller likedan sesongene. Selv om slutten av sesongene bærer preg av konklusjon så er den ikke like tilstede som i andre serier. Sesongene har en tendens til å avslutte abrubt uten noen eller særlig konkludering. Det er akkurat som det virkelige liv, og det går ikke alltid bra. I det virkelig liv får man ikke alltid en lykkelig slutt, og man får ikke alltid gjort opp. Episodene bærer dog mer dette abrupte sluttene, da de fleste episoder bare slutter og neste fortsetter opp tråden de har latt ligge. Av og til kan de finne på begynne en stund etter det, og vi får høre fra karakterene hva det er som har skjedd På denne måten blir serien veldig fortsettende, og alt som skjer er med på bringe videre hovedhistorien, og motivasjonen til karakterene for å gjøre det.

Baltimore’s fem deler

En ting som også er veldig flott med serier er måten den tar for seg byen Baltimore. Hver sesong av ”The Wire” tar for seg en del av byen, og dens innbyggere. Sesong 1 er hovedsaklig om doplangerne og deres hverdag. Sesong 2 tar for seg kaiarbeiderene, og illegaliteter som skjer der. Overgangen til en slik sak i sesong 2 kan virke veldig abrubt i forhold til alt som har skjedde i sesong 1. Selv om det er mange som sier sesong 2 er en av seriens svake utskudd, så er jeg uenig i det. Det funker like bra som handlingen i sesong 1, da du blir like godt kjent med karakterene her også. For her får man se like mye fra arbeiderne sin synsvinkel til politimennene som avlytter dem. Så det er på en måte samme formel her også, men det funker fordi det er såpass forskjellige materiale å ta fra. Likevel kan man binde det opp mot det som har skjedd og kommer til å skje. Mye på grunn av karakterene som frekventerer; Proposition Joe for eksempel er med allerede i slutten av sesong 1.

Sesong 3 er vi tilbake til doplangerne igjen, men her er politikken mer i sentrum enn det har vært. Da vi følger Tommy Carcetti’s vei mot å bli borgermester. Det blir aldri kjedelig her heller, da produsentene og skribentene er ekstremt gode til å bygge opp karakterer. Karakterene er så velbygde at det er vanskelig å ikke se på dem som virkelige personer. Sesong 4 tar et nærmere blikk på de som vokser opp i dopverdenen, gjennom å se på skolesystemet i USA. Man får nærmere innblikk på hvorfor alle disse ungene velger å gå inn i et system som vil disintegrere dem, og hva som gjør at de er så lett å påvirke. Siste sesong tar for seg avisenes rolle i hva som skjer i byen, og journalister som forfalsker saker. Den tar også for en falsk sak som blir forplantet av to politmenn som har sett seg lei på alle regler som gjør at de ikke får gjort jobben sin skikkelig.

Karakterene

Karakterene i serien er også like gjennomarbeidet som verdenen rundt dem. Om det er noen vi kan kalle hovedperson i serien så må det bli McNulty. Det er han som starter jakten på Barksdale, som er hovedhandlingen i sesong 1. En hovedmistenkt i en av hans saker blir funnet ikke skyldig. Dette fører igjen til at McNulty klager til dommeren over Barksdale. Men problemet er at ingen kjenner til Barksdale, og dommeren starter opp en ”taskforce”. ”What the fuck did I do?” er en av signaturreplikkene til McNulty. Det er som om han ikke skjønner virkningen av ordene sine. Som alle andre karakter i serien er han ingen engel. Han og hans bestevenn Bunk er ute å drikker seg dritings nesten hver kveld. En aktivitet som fører til at McNulty, husker ikke hvilken sesong eller episode, kjører bilen sin inn en stolpe eller har sex med en kvinne i fullt åsyn av politimenn som kjører forbi. Alkoholen er hans onde, og holder nesten på å ta livet av han i løpet av serien.

Så har vi Omar Little som representerer en slags Robin Hood skikkelse. Han raner doplangere, tar mye av godene selv men gir også tilbake til nabolaget. Altså en karakter som åpenbart gjør kriminelle handlinger, men han gjør det mot Barksdale og da kan man akseptere det. Han hjelper også veldig ofte politiet med sine saker, og andre ganger ødelegger han for dem ved å drepe folk som de trenger til etterforskningen. Så på den ene siden er han egentlig god fordi han tar loven i sine egne hender mot de som undertrykker de svake. Men likevel gjør han åpenbare kriminelle handlinger som ikke alltid er til det gode.

Som nevnt tidligere får vi se like mye fra de selvoppnevnte ”onde” i serien. Den hovedmistenkte som slipper unna McNulty i begynnelsen er D’Angelo, nevøen til Barksdale. Gjennom hele sesong 1 ser du han prøve å gjøre som onkelen sier, men samtidig slite med sine kvaler rundt det. Barksdale på den andre siden har vært i dette ”gamet” såpass lenge at han vet hva han gjør, og ville nok ikke gjort det annerledes. Du får også se fra de laveste på rangstigen i Barksdale sin gruppe. Det er spesielt en karakter som griper tak i deg, som kanskje ikke virker så viktig i begynnelsen. Wallace er en del av ”crewet” til D’Angelo. Du får ikke se så mye til han i begynnelsen av sesong 1, men etter hvert ser hverdagen hans, hvor han blant annet passer på noen gutter som bor med han. Etter hvert som sesong 1 går får du se at han får større og større kvaler med livet han lever. Til slutt når han blir drept har du blitt så godt kjent med han at du føler med han. Som jeg sa tidligere så vokser mesteparten av disse guttene opp med denne ”jobben”, og de blir like mye offeret som resten.

En annen karakter som er med helt fra sesong 1, og til sesong 4 som du lærer å bli glad i er Bodie. Han kan virke hard og lite følsom for det som skjer rundt han. Men etter hvert så lærer du å kjenne han også. I slutten av sesong 4 er han så lei av det livet, mye på grunn av overgangen fra Barksdale til Marlo Stanfield. Som har to vidt forskjellige måter å regjere arbeiderene på. På slutten av hans liv, og slutten av sesong 4, får du se en veldig fin samtale han har med McNulty. Du ser veldig stor forskjell på forholdet de to i mellom fra sesong 1 til 4. I denne samtalen er det akkurat som de er to gode gamle venner som prater sammen, og på mange måter er det jo det. Selv om begge to står på vidt forskjellige sider. Så når Bodie til slutt blir drept kan du ikke la være å felle en tåre for han.

Endelig ferdig

Ja da vil jeg si meg endelig ferdig med dette prosjektet. Jeg merket tidlig at jeg hadde malt meg inne i et hjørne ved å si at jeg skulle ta for meg opptil flere serier etter hverandre. Det førte kanskje ikke til noe særlig tidspress, selv om jeg følte at det hang over meg. Uansett sier jeg meg nå ferdig med å gå gjennom disse fire seriene. Frykt ikke, jeg kommer nok til å ta opp flere av disse seriene igjen, men det er i andre fasetter. Håper noen fikk noe ut av dette!