Steinansiktet og multikunstneren Buster Keaton

Jeg tror jeg lenge har hatt ganske store fordommer mot eldre film, og da spesielt stumfilmvarianten. Jeg har nok fremdeles litt fordommer mot det for hver gang det skal sees en eldre film får jeg en litt sånn ”ah, dette blir kjedelig” holdning. Men siden 2009 har jeg fått sett en del eldre filmer i medievitenskap studiene jeg har tatt. Den har nok myknet mitt forhold til dem. Dog noen av de har bekreftet mine fordommer, om at dette kom til å bli kjedelig også ble de det. Men samtidig har jeg likt flertallet av de filmene jeg har sett.

Likevel tenderer jeg fremdeles mot filmer av nyere dato; da den verden vi lever i fordrer nyere teknologi. Da er det ikke alltid så lett å ha egne tanker om ting, og bli påvirket av det som blir sagt. Derfor tenkte jeg skulle se på en stumfilmaktør som har utfordret mine fordommer. Genren til denne aktøren er innenfor slapstick som jeg i moderne forstand ikke er spesielt glad i. Men i form av Buster Keaton funker det utrolig bra. Først tenker jeg å se på Buster Keatons karriere, og hans viktigste film ”The General”. Til slutt vil jeg se på stumfilmens premisser og musikken – for å trekke det opp mot ”The General”.

Buster Keaton

Rundt 1910-tallet var de fleste komedier basert rundt fysiske stunts, eller slapstick som det blir kalt. Disse var som regel kort filmer som ble sendt før litt større filmer, selv om komikerne var de som virkelig dro publikumet. Rundt 1920-tallet ble lengre slapstick filmer vanligere, og stjerner som Charlie Chaplin, Harold Lloyd og Buster Keaton konsentrerte seg om å lage sterkere handlinger som var i kontekst med stuntene de gjorde. Med deres kreativitet og mesterskap i komikk kreerte den meste fremtredende og gjennomlevende genren i det tiåret.

Keatons karriere

Buster Keaton sin karriere i show-business begynte som barn, når han ble med i forelderenes ”Vaudeville” akt – som er et musikalsk variert teater, lystspill eller syngespill. I løpet av 1910 begynte han med film i Fatty Arbuckle’s kortfilmer. Når regissøren begynte med helaftens filmer så tok Keaton over hans tidligere produksjoner, og regisserte og spilte i flere korte filmer. Hans kjenntegn var at han aldri smilte, og ble til slutt kalt for ”the Great Stone face”. Buster Keatons tidligere filmer viste hans sans for bizarr humor som ofte var ganske surrealistisk.Ganskje kjapt etterpå bevegde hans seg over til helaftens filmer, mens hans uknovensjonelle humor og komplekse plot gjorde at han ikke ble like populær som for eksempel Charlie Chaplin. Hans første helaftens film som ble en hit var ”The Navigator” fra 1924, som er en fortelling om et par som er alene på en stor båt som segler alene på sjøen.

I 1928 fikk Keaton kontrakt med MGM, og mye på grunn av ”The General”, og det faktum at han ikke klarte det nye lydsystemet ble han inskrenket  - og fikk ikke noe særlig kreativ frihet – til sin improvisasjon i fysiske ”gags”. Tidlig på 1930-tallet begynte karierren hans gradvis å gå nedover, hvor han blant annet var med i filmer med agressive komikere som Jimmy Durante. Men han kom seg aldri skikkelig opp igjen frem til hans død i 1966.

The General

           

Keaton var en stor fan av handlinger som tok for seg surrealistiske drømmesekvenser, som var som en ”film-within-a-film”. Hans beste film var ”The General”, selv om det var den filmen som gjorde det dårligst på kino. Filmen tar for seg borgerkrigen, og en ambisiøs redning av et tog og hans kjæreste. Buster Keatons karakter blir sett på som feigheten selv da det viser seg at han ikke kan verves til krigen. De som verver til krigen mener det er viktigere at han er der togfører. Scenen i seg selv er ganske komisk da han prøver seg opp til flere ganger. Først som seg selv, så ved å ikke se vedkommende rett inn i ansiktet. Til slutt når han tror han har klart det blir han oppdaget av en av generalene. Han blir senere avvist av sine kjæreste for å være feig, og vemodig går han mot toget sitt. Etter en togtur hvorpå hans kjæreste og selve toget blir stjålet befinner han seg i en umulig situasjon. Litt motvillig ser han seg nødt til å forfølge toget som har blitt stjålet, og han vet enda ikke at hans ekskjæreste har blitt kidnappet. Etter mange halsbrekkende stunt kommer han plutselig over henne. Hun uttrykker kjærlig at han kom helt dit for å redde henne. Han skjønner ikke det helt med en gang, men etter litt synger han med på sangen hennes. Deres reise, fullt av farer og mange fabelaktige stunts, kan begynne.

Filmen har blitt sagt å være høydepunktet i stumfilmperioden, og det tror jeg så meget på. Da filmens estestiske og fysiske uttrykt er sublimt, og tar tak i deg fra første stund. Buster Keatons uttrykksmåter kan være vanskelig å sammenlignes med Jim Carrey – som ble kalt for gummiansiktet – da Keatons fysiske komikk bærer mer på det teatralske. Man tror kanskje at det vil gå litt over i stokk og sten, men like før det skal til å gjøre det – så stopper det opp og han begynner med noe helt nytt. Men filmen hadde problemer med å nå ut til sitt publikum, da de ikke var særlig vandt til slike type filmer.

Problemet var at Keaton tidligere hadde nesten bare gjort korte slapstickfilmer. Når han da begynte å lage lengre filmer, slik som denne som er 80 min, så var det ikke bare skjetsjbasert. Det var mer narrativt komplekst enn det man hadde sett innenfor denne sjangeren. Slapsticken i filmen hans var ikke bare der for å få folk til å le, men det bar en kontekst til selve handlingen. Man skulle tro at alle disse fysiske handlingene, var troverdige i forhold til selve handlingen som skjedde på skjermen. Filmene til Buster Keaton var derfor på mange realistiske anlagt; også på måten han brukte kamera til å formidle det som skjedde. Han brukte ingen nærbilder eller halvnære, slik at publikum skulle skjønne at det som skjedde på skjermen ikke var manipulasjon. Det er også noe som er veldig imponerende; alt du ser i ”The General”, eller alt som Keaton gjør – gjør han selv. Det er absolutt ingen stuntmen involvert; da dette var noe han hadde vokst opp med.

Andre problemer ligger rundt det faktum at det tok lang tid før komikerne ble en del av Hollywoods måte å fortelle på. De kjørte sitt eget løp med korte filmer, slapstick osv. Men man kan tenke seg at overgang fra kort til lengre helaftens filmer ble for meget for publikum; og da spesielt ”The General”.

Stumfilmen og musikken

Siden fimens opprinnelse på 1890-tallet og frem til midten av 1920-tallet fantes det ingen tale. All narrativisering foregikk via enten musikk, gestikulering/skuespilleri eller mellomtekster – det var disse som fortalte hva som ble sagt eller forklart mellom de forskjellige scenene. I begynnelsen hadde man heller ikke mellomtekster, da brukte man konferansier i salen som fortalte hva som foregikk på skjermen. Musikken man fikk høre i akkopagnement med filmen var ikke spilt inn sammen med filmen. Man fant det vanskelig for å synkronisere bilder med musikken. Derfor hadde de pianister eller orkester i salen som spilte sammen med bildene. Det var heller ikke vanlig at musikken var nedskrevet i begynnelsen. Musikerne fikk litt tid til å sette seg ned filmen, men som regel jammet de med filmen. Så den musikken du hadde hørt dagen før på samme film, kunne være annerledes dagen etterpå. Noe som gjorde det vanskeligere å få det samme akkopagnementet hver gang, var at en god del av disse musikerne drakk mens de satt å spilte. Derfor kunne musikken noen ganger være radikalt annerledes. Men det gjorde egentlig ikke så mye da musikken var en selvstendig attraksjon i seg selv; folk kom ikke bare for å se filmen.

Så når du hører musikk på en av dine stumfilmdvd’er så er det musikk som har blitt spilt inn og inkludert med filmen i ettertid. Dette er fordi som sagt at musikken som ble under disser filmene sjelden eller aldri var den samme, men også fordi de hadde ikke teknologien til å synkronisere musikken med bildene. Men i løpet av av 1920-tallet begynte ting å endre seg, man fikk blant annet et nytt lydsystem kalt Western Electrics som gjorde lyd i filmer mulig. Nå kunne man synkronisere musikk med filmene, og inkludere de på diskene som ble sendt ut til de diverse kinoene. Dette var også tilfellet for musikken i ”The General”. Det som er like bemerkelsesverdig som filmen i seg selv, er musikken som akkopagnerer filmen. Som regel når man ser en stumfilm på dvd så er musikken som regel piano eller et lite orkester. ”The General” sin musikk er komponert for et helt orkester, og musikken er like grandios som filmen. Når jeg satt å så filmen ikke for så lenge siden, tenkte jeg at det var ganske bemerkelsesverdig hvor bra og grandios musikken var. Men Hollywood hadde sin første talefilm i 1926, og de begynte å inkludere orkestermusikk med filmene på disk. Jeg ble bare så forvirret når den andre filmen jeg har sett, ”Our Hospitality” fra 1923, hadde den sedvanlige pianomusikken.  

Nostalgitripp

Forrige gang tok jeg opp Lagoon, og da tenkte jeg at jeg like godt kunne fortelle litt om et annet spill. Nærmere sagt ActRaiser. Dette er et av favorittspillene mine på SNES, som jeg skaffet meg det igjen for et par år siden. Selv om det det var ikke like bra som på den tiden,  var det jaggu fremdeles morsomt.

ActRaiser

Hovedpersonen i spillet er en gudeskikkelse som har våknet opp fra en dyp søvn. Mens han sov har all slags onde skapninger tatt over verden; styrt av Tanzra. Denne Tanzra er det den ultimate motparten av mesteren som du spiller. I løpet av spillet skal du gjennom seks områder, og det er her Actraiser viser fra en litt annen side enn andre spill. Dette fordi spillet er delt opp i to deler, en actionbasert sideskroller og en simdel hvor du skal bygge opp igjen verdenen. Når du begynner på det første området du vil bygge opp igjen må du først gjennom et level, og slå minibossen der. Etter det begynner du å bygge opp igjen det området, og når du er ferdig skal du gjennom et brett til - hovedsaklig for å drepe hpvedbossen men også for opprette fullstendig fred der. Det som er veldig bra med spillet er at du kan velge å ta hvilket som helst område du vil. Sliter du for eksempel med et område kan du velge å bygge opp sivilisasjonen et annet sted; for å så komme tilbake når du føler deg sterkere.

Men som i andre spill har du verken mye helse eller ferdigheter, i begynnelsen. Så etterhvert som du slåss deg gjennom områdene, eller bygger de opp, får du tilgang til flere ferdigheter og mer helse. Ferdighetene består stortsett av magi som du tilkaller deg i løpet sideskroll/action-områdene, eller værmagi som er til hjelp under simdelen. Actiondelen består av to store sideskrollede brett som tar sted i begynnelsen av et område, og slutten. I løpet av disse områdene sloss du mot fiender og samler forskjellig ting. På slutten av disse brettene venter enten, som sagt tidligere, en mini-boss eller hovedboss. I løpet av disse områdene kan du ikke bruke så mye magi som du vil. Men du samler små ting som gjør at du har så og så mye magi med deg. I begynnelsen har du bare en ting, og bør derfor spare magien.

En av de tingene jeg liker beste med spillet er musikken. Det var faktisk en av de tingene som gjorde at jeg falt slik for spillet. Spillet har til dags dato, utennom Final Fantasy 7, den beste bossmusikken i et spill noensinne. Utennom bossmusikken har første brettet i nesten alle områdene den beste låten. Men det er ikke så interessant å høre meg prate om musikk, når det man kan gå på youtube å høre den. Så derfor at jeg skal prate mer om den kan du se på dette klippet:

 Ellers kom det ut en cd med sporene spilt av et symfoniorketster som er veldig bra. Den hører du her:

ActRaiser fikk også en oppfølger men den fjernet helt simdelen. Jeg prøvde det et par ganger, men det var liksom ikke det helt samme uten byggedelen. Dette fordi etter du har fullført et brett kan du slappe litt av med å bygge opp verdenen. Det er litt action her også siden det er en del monster som beseires, og segl som utryddes. Når du har klart å utrydde seglene forsvinner den type monster, som kom ut av den. Ellers viser du innbygerne veien hvor de skal bygge, og du bruker værmagi for å fjerne steiner, trær eller sand. Det ble liksom ikke det samme, men jeg sier ikke at de skulle lage akkurat det samme spillet. Men mye av magien fra det første spillet forsvant. 

Det ble også laget en remake til mobiltelefoner, men den fjernet simdelen og lot et par brett være igjen. Jeg har ikke prøvd, og når jeg hører at de har fjernet simdelen tror jeg ikke kommer til å gjøre det.

The Guardian of Light

Jeg husker det godt. Tiden da Narvesen lånte ut Super-Nintendo over to dager til ca 40-50 kroner. Dette var i begynnelsen på 90-tallet, nærmere 1992. Jeg lånte alltid spill der – og gjerne samme spill opptil flere ganger – og satt de to dagene og spilte så mye jeg kunne. De jeg lånte hyppigst var ActRaiser, Supermario Kart og Lagoon. Selv om ActRaiser og Supermario Kart var to veldig bra spill, så lånte jeg Lagoon minst like mye som de. Selve spillet var ikke spesielt bra, og grafikken var ikke i nærheten av de forhenværende spillene. Men likevel var det etter eller annet med Lagoon som gjorde at jeg likte det ganske godt.

Lagoon

Lagoon var opprinnelig et spill for SHARPx68000, og ble senere lagd på nytt for Snes. Det er selvsagt den versjonen jeg, og de fleste andre i Europa har spilt. Dette er fordi Lagoon til den andre Sharpx68000 bare ble sluppet i Japan. Forskjellen er visst ikke så veldig stor; men det er grafiske endringer på noen av bossene, uteområdene også er det visstnok ”cutscenes”. Andre forandringer kan du ser her: http://secretplace.cml-a.com/sharplagoon.php. Men siden de fleste har spilt Lagoon til Snes – inkludert meg – så kommer jeg ikke til å referere så mye til sharpversjonen.

Handlingen i Lagoon er ganske simpel; men likevel til tider minneverdig. I begynnelsen av spillet får man se en liten statisk ”cutscene”. Der du får blant annet se vismannen Mathis, Guardian of Light (Nasir) – som  er hovedpersonen i spillet – og Thor som er nikkedukken til Zerah (som da er hovedskurken i spillet). Zerah har forurenset sjøen i Lakeland i et håp om å vekke ”The Evil Spirit”, som visstnok skal befinne seg under slottet Lagoon. Noe som vi ser i åpningsekvensen så løfter Zerah slottet opp til himmelen så ingen kan få tak på det. Det er her ”Guardian of light”, Nasir, kommer inn i bildet. Du starter spillet i Atland som er hjembygden hans.

For lite sverd?

Ja det kan du godt si, for sverdet til Nasir er knøttlite. Det som gjør det morsommere er måten han svinger sverdet sitt. For han svinger det ikke i ordets rett forstand, det ser mer ut som han ruller det mot fienden. Rettere sag så slår han det mot fienden, og sverdet går rundt og rundt så lenge du trykker på knappen. Dette gjør det vanskeligere å treffe fiendene, siden fiendene beveger seg, duh. De fleste fiender kommer mot deg når du ser dem, men det er ikke alle som gjør. Disse er da til gjengjeld vanskeligere å treffe, fordi bevegelsene deres er uvilkårlig. Man skal heller ikke glemme det faktum at hvis du bommer på sverdknappen og fienden har kommet bort i deg - og du ikke klarer å komme deg unna i tide - så blir du dyttet bakover til du mister alt livet ditt. Noe som dessverre gjør spillet vanskeligere enn det trenger å være. 

At sverdet er så lite gjør spesielt kampene med bossene spesielt vanskelig. De er som regel store og deres svake punkt er vanskelig å treffe på grunn av det. Den første bossen er eksempelvis en fryktingytende robotaktig kyklop med en stor øks. Når han ser deg hopper han kjapt mot deg, og når du blir truffet av han blir du som sagt dyttet bakover. Å komme seg unna fiendene kan være overkommelig, men om du først blir truffet av en boss er det desidert vanskeligere. Det svake punktet til denne bossen er beina, men siden han hopper så mye rundt så er det vanskelig å treffe. Den beste strategien er å komme deg bak, fordi da er du trygggere mot angrepene hans, men det tar også desidert lengre tid. Så det du må gjøre er å gå forsiktig fremover, og når han hopper springer du bak han. Men vær forsiktig, står du rolig når han lander så blir du kastet opp i luften og er dermed et lett bytte for han. Om du kommer deg forbi han, still deg ved døra bak og vent til han hopper med ryggen til deg. Vær kjapp nå for han hopper fremover rimelig kjapt. Slå alt du makter og håp at du klarer det.

Jeg husker også hvor vanskelig det var å sett på ustyr på Nasir når vi spilte det for første gang. For en god del av knappene gjorde at man trykte seg ut av menyen. Når man til slutt fant den rette knappen så visste man ikke at man hadde ustyrt helten før du gikk innpå ustyrsmenyen igjen. Veldig klønete system.

Andre ting som ikke er så veldig bra med Lagoon er det faktum at det ikke finnes et kart du kan rådføre deg med. Spillet gjøres her også vanskeligere enn det trenger å være, fordi designet av områdene du slås i er som labyrinter å regne. Derfor er det veldig frustrerende å ikke ha et kart hvor du kan se hvor du kommer deg ut. Du kan alltids lage ditt eget kart, men det er vel ikke meningen at et spill skal være designet slik?

Hva er bra med det?

Det er rart med det, men uansett om disse tingene ødelegger mye av gleden; så var det etter eller annet som gjorde at jeg gikk tilbake til det gang etter gang. For det første likte jeg veldig godt musikken i spillet, og da spesielt bossmusikken. Musikken i resten av spillet var bra det også, men ikke nærheten av den musikken som kommer ut av høytalerene når du sloss mot en stor boss, som vist nedenfor:

For det andre, selv om handlingen er litt simpel, så er det visse ting med plottet som er minneverdig. Det faktum at det føles som om du er på en reise mot det som skal bli siste slåsskampen, er en motivator i seg selv.Du treffer også på en del underfundige karakterer på reisen. Det faktum at det er så vanskelig gjør jo at man blir frustrert av spillet. Men samtidig når du da klarer å komme deg forbi disse strekkene du har strevet med en stund, blir det en bragd i seg selv. Jeg følte ihvertfall at nå var det litt gøy igjen, og for hver gang jeg lånte det kom jeg et stykke videre. Jeg tror også det hadde mye med atomsfæren i spillet og at jeg ikke hadde spilt slike type spill før. Det kom jo tross alt før Zelda 3 til snes, som også var det første Zelda spillet jeg spilte. Så det hadde nok sin måte å gjøre et inntrykk på meg. Uansett hvor dårlig spillmekanikkene var/er så er det et spill jeg kommer til å sette pris på lenge. Rett og slett en del av min barndom. Jeg kommer nok til å skaffe meg det igjen når jeg får tak på en snes igjen, og håper at jeg får like bra minner av å spille det igjen. Men det kan jo hende at det er bare nostalgi jeg sitter igjen med. Ah, barndommens spill, og dens uskyldighet og naivitet hvor jeg savner deg hehe.