The Guardian of Light

Jeg husker det godt. Tiden da Narvesen lånte ut Super-Nintendo over to dager til ca 40-50 kroner. Dette var i begynnelsen på 90-tallet, nærmere 1992. Jeg lånte alltid spill der – og gjerne samme spill opptil flere ganger – og satt de to dagene og spilte så mye jeg kunne. De jeg lånte hyppigst var ActRaiser, Supermario Kart og Lagoon. Selv om ActRaiser og Supermario Kart var to veldig bra spill, så lånte jeg Lagoon minst like mye som de. Selve spillet var ikke spesielt bra, og grafikken var ikke i nærheten av de forhenværende spillene. Men likevel var det etter eller annet med Lagoon som gjorde at jeg likte det ganske godt.

Lagoon

Lagoon var opprinnelig et spill for SHARPx68000, og ble senere lagd på nytt for Snes. Det er selvsagt den versjonen jeg, og de fleste andre i Europa har spilt. Dette er fordi Lagoon til den andre Sharpx68000 bare ble sluppet i Japan. Forskjellen er visst ikke så veldig stor; men det er grafiske endringer på noen av bossene, uteområdene også er det visstnok ”cutscenes”. Andre forandringer kan du ser her: http://secretplace.cml-a.com/sharplagoon.php. Men siden de fleste har spilt Lagoon til Snes – inkludert meg – så kommer jeg ikke til å referere så mye til sharpversjonen.

Handlingen i Lagoon er ganske simpel; men likevel til tider minneverdig. I begynnelsen av spillet får man se en liten statisk ”cutscene”. Der du får blant annet se vismannen Mathis, Guardian of Light (Nasir) – som  er hovedpersonen i spillet – og Thor som er nikkedukken til Zerah (som da er hovedskurken i spillet). Zerah har forurenset sjøen i Lakeland i et håp om å vekke ”The Evil Spirit”, som visstnok skal befinne seg under slottet Lagoon. Noe som vi ser i åpningsekvensen så løfter Zerah slottet opp til himmelen så ingen kan få tak på det. Det er her ”Guardian of light”, Nasir, kommer inn i bildet. Du starter spillet i Atland som er hjembygden hans.

For lite sverd?

Ja det kan du godt si, for sverdet til Nasir er knøttlite. Det som gjør det morsommere er måten han svinger sverdet sitt. For han svinger det ikke i ordets rett forstand, det ser mer ut som han ruller det mot fienden. Rettere sag så slår han det mot fienden, og sverdet går rundt og rundt så lenge du trykker på knappen. Dette gjør det vanskeligere å treffe fiendene, siden fiendene beveger seg, duh. De fleste fiender kommer mot deg når du ser dem, men det er ikke alle som gjør. Disse er da til gjengjeld vanskeligere å treffe, fordi bevegelsene deres er uvilkårlig. Man skal heller ikke glemme det faktum at hvis du bommer på sverdknappen og fienden har kommet bort i deg - og du ikke klarer å komme deg unna i tide - så blir du dyttet bakover til du mister alt livet ditt. Noe som dessverre gjør spillet vanskeligere enn det trenger å være. 

At sverdet er så lite gjør spesielt kampene med bossene spesielt vanskelig. De er som regel store og deres svake punkt er vanskelig å treffe på grunn av det. Den første bossen er eksempelvis en fryktingytende robotaktig kyklop med en stor øks. Når han ser deg hopper han kjapt mot deg, og når du blir truffet av han blir du som sagt dyttet bakover. Å komme seg unna fiendene kan være overkommelig, men om du først blir truffet av en boss er det desidert vanskeligere. Det svake punktet til denne bossen er beina, men siden han hopper så mye rundt så er det vanskelig å treffe. Den beste strategien er å komme deg bak, fordi da er du trygggere mot angrepene hans, men det tar også desidert lengre tid. Så det du må gjøre er å gå forsiktig fremover, og når han hopper springer du bak han. Men vær forsiktig, står du rolig når han lander så blir du kastet opp i luften og er dermed et lett bytte for han. Om du kommer deg forbi han, still deg ved døra bak og vent til han hopper med ryggen til deg. Vær kjapp nå for han hopper fremover rimelig kjapt. Slå alt du makter og håp at du klarer det.

Jeg husker også hvor vanskelig det var å sett på ustyr på Nasir når vi spilte det for første gang. For en god del av knappene gjorde at man trykte seg ut av menyen. Når man til slutt fant den rette knappen så visste man ikke at man hadde ustyrt helten før du gikk innpå ustyrsmenyen igjen. Veldig klønete system.

Andre ting som ikke er så veldig bra med Lagoon er det faktum at det ikke finnes et kart du kan rådføre deg med. Spillet gjøres her også vanskeligere enn det trenger å være, fordi designet av områdene du slås i er som labyrinter å regne. Derfor er det veldig frustrerende å ikke ha et kart hvor du kan se hvor du kommer deg ut. Du kan alltids lage ditt eget kart, men det er vel ikke meningen at et spill skal være designet slik?

Hva er bra med det?

Det er rart med det, men uansett om disse tingene ødelegger mye av gleden; så var det etter eller annet som gjorde at jeg gikk tilbake til det gang etter gang. For det første likte jeg veldig godt musikken i spillet, og da spesielt bossmusikken. Musikken i resten av spillet var bra det også, men ikke nærheten av den musikken som kommer ut av høytalerene når du sloss mot en stor boss, som vist nedenfor:

For det andre, selv om handlingen er litt simpel, så er det visse ting med plottet som er minneverdig. Det faktum at det føles som om du er på en reise mot det som skal bli siste slåsskampen, er en motivator i seg selv.Du treffer også på en del underfundige karakterer på reisen. Det faktum at det er så vanskelig gjør jo at man blir frustrert av spillet. Men samtidig når du da klarer å komme deg forbi disse strekkene du har strevet med en stund, blir det en bragd i seg selv. Jeg følte ihvertfall at nå var det litt gøy igjen, og for hver gang jeg lånte det kom jeg et stykke videre. Jeg tror også det hadde mye med atomsfæren i spillet og at jeg ikke hadde spilt slike type spill før. Det kom jo tross alt før Zelda 3 til snes, som også var det første Zelda spillet jeg spilte. Så det hadde nok sin måte å gjøre et inntrykk på meg. Uansett hvor dårlig spillmekanikkene var/er så er det et spill jeg kommer til å sette pris på lenge. Rett og slett en del av min barndom. Jeg kommer nok til å skaffe meg det igjen når jeg får tak på en snes igjen, og håper at jeg får like bra minner av å spille det igjen. Men det kan jo hende at det er bare nostalgi jeg sitter igjen med. Ah, barndommens spill, og dens uskyldighet og naivitet hvor jeg savner deg hehe.