Steinansiktet og multikunstneren Buster Keaton

Jeg tror jeg lenge har hatt ganske store fordommer mot eldre film, og da spesielt stumfilmvarianten. Jeg har nok fremdeles litt fordommer mot det for hver gang det skal sees en eldre film får jeg en litt sånn ”ah, dette blir kjedelig” holdning. Men siden 2009 har jeg fått sett en del eldre filmer i medievitenskap studiene jeg har tatt. Den har nok myknet mitt forhold til dem. Dog noen av de har bekreftet mine fordommer, om at dette kom til å bli kjedelig også ble de det. Men samtidig har jeg likt flertallet av de filmene jeg har sett.

Likevel tenderer jeg fremdeles mot filmer av nyere dato; da den verden vi lever i fordrer nyere teknologi. Da er det ikke alltid så lett å ha egne tanker om ting, og bli påvirket av det som blir sagt. Derfor tenkte jeg skulle se på en stumfilmaktør som har utfordret mine fordommer. Genren til denne aktøren er innenfor slapstick som jeg i moderne forstand ikke er spesielt glad i. Men i form av Buster Keaton funker det utrolig bra. Først tenker jeg å se på Buster Keatons karriere, og hans viktigste film ”The General”. Til slutt vil jeg se på stumfilmens premisser og musikken – for å trekke det opp mot ”The General”.

Buster Keaton

Rundt 1910-tallet var de fleste komedier basert rundt fysiske stunts, eller slapstick som det blir kalt. Disse var som regel kort filmer som ble sendt før litt større filmer, selv om komikerne var de som virkelig dro publikumet. Rundt 1920-tallet ble lengre slapstick filmer vanligere, og stjerner som Charlie Chaplin, Harold Lloyd og Buster Keaton konsentrerte seg om å lage sterkere handlinger som var i kontekst med stuntene de gjorde. Med deres kreativitet og mesterskap i komikk kreerte den meste fremtredende og gjennomlevende genren i det tiåret.

Keatons karriere

Buster Keaton sin karriere i show-business begynte som barn, når han ble med i forelderenes ”Vaudeville” akt – som er et musikalsk variert teater, lystspill eller syngespill. I løpet av 1910 begynte han med film i Fatty Arbuckle’s kortfilmer. Når regissøren begynte med helaftens filmer så tok Keaton over hans tidligere produksjoner, og regisserte og spilte i flere korte filmer. Hans kjenntegn var at han aldri smilte, og ble til slutt kalt for ”the Great Stone face”. Buster Keatons tidligere filmer viste hans sans for bizarr humor som ofte var ganske surrealistisk.Ganskje kjapt etterpå bevegde hans seg over til helaftens filmer, mens hans uknovensjonelle humor og komplekse plot gjorde at han ikke ble like populær som for eksempel Charlie Chaplin. Hans første helaftens film som ble en hit var ”The Navigator” fra 1924, som er en fortelling om et par som er alene på en stor båt som segler alene på sjøen.

I 1928 fikk Keaton kontrakt med MGM, og mye på grunn av ”The General”, og det faktum at han ikke klarte det nye lydsystemet ble han inskrenket  - og fikk ikke noe særlig kreativ frihet – til sin improvisasjon i fysiske ”gags”. Tidlig på 1930-tallet begynte karierren hans gradvis å gå nedover, hvor han blant annet var med i filmer med agressive komikere som Jimmy Durante. Men han kom seg aldri skikkelig opp igjen frem til hans død i 1966.

The General

           

Keaton var en stor fan av handlinger som tok for seg surrealistiske drømmesekvenser, som var som en ”film-within-a-film”. Hans beste film var ”The General”, selv om det var den filmen som gjorde det dårligst på kino. Filmen tar for seg borgerkrigen, og en ambisiøs redning av et tog og hans kjæreste. Buster Keatons karakter blir sett på som feigheten selv da det viser seg at han ikke kan verves til krigen. De som verver til krigen mener det er viktigere at han er der togfører. Scenen i seg selv er ganske komisk da han prøver seg opp til flere ganger. Først som seg selv, så ved å ikke se vedkommende rett inn i ansiktet. Til slutt når han tror han har klart det blir han oppdaget av en av generalene. Han blir senere avvist av sine kjæreste for å være feig, og vemodig går han mot toget sitt. Etter en togtur hvorpå hans kjæreste og selve toget blir stjålet befinner han seg i en umulig situasjon. Litt motvillig ser han seg nødt til å forfølge toget som har blitt stjålet, og han vet enda ikke at hans ekskjæreste har blitt kidnappet. Etter mange halsbrekkende stunt kommer han plutselig over henne. Hun uttrykker kjærlig at han kom helt dit for å redde henne. Han skjønner ikke det helt med en gang, men etter litt synger han med på sangen hennes. Deres reise, fullt av farer og mange fabelaktige stunts, kan begynne.

Filmen har blitt sagt å være høydepunktet i stumfilmperioden, og det tror jeg så meget på. Da filmens estestiske og fysiske uttrykt er sublimt, og tar tak i deg fra første stund. Buster Keatons uttrykksmåter kan være vanskelig å sammenlignes med Jim Carrey – som ble kalt for gummiansiktet – da Keatons fysiske komikk bærer mer på det teatralske. Man tror kanskje at det vil gå litt over i stokk og sten, men like før det skal til å gjøre det – så stopper det opp og han begynner med noe helt nytt. Men filmen hadde problemer med å nå ut til sitt publikum, da de ikke var særlig vandt til slike type filmer.

Problemet var at Keaton tidligere hadde nesten bare gjort korte slapstickfilmer. Når han da begynte å lage lengre filmer, slik som denne som er 80 min, så var det ikke bare skjetsjbasert. Det var mer narrativt komplekst enn det man hadde sett innenfor denne sjangeren. Slapsticken i filmen hans var ikke bare der for å få folk til å le, men det bar en kontekst til selve handlingen. Man skulle tro at alle disse fysiske handlingene, var troverdige i forhold til selve handlingen som skjedde på skjermen. Filmene til Buster Keaton var derfor på mange realistiske anlagt; også på måten han brukte kamera til å formidle det som skjedde. Han brukte ingen nærbilder eller halvnære, slik at publikum skulle skjønne at det som skjedde på skjermen ikke var manipulasjon. Det er også noe som er veldig imponerende; alt du ser i ”The General”, eller alt som Keaton gjør – gjør han selv. Det er absolutt ingen stuntmen involvert; da dette var noe han hadde vokst opp med.

Andre problemer ligger rundt det faktum at det tok lang tid før komikerne ble en del av Hollywoods måte å fortelle på. De kjørte sitt eget løp med korte filmer, slapstick osv. Men man kan tenke seg at overgang fra kort til lengre helaftens filmer ble for meget for publikum; og da spesielt ”The General”.

Stumfilmen og musikken

Siden fimens opprinnelse på 1890-tallet og frem til midten av 1920-tallet fantes det ingen tale. All narrativisering foregikk via enten musikk, gestikulering/skuespilleri eller mellomtekster – det var disse som fortalte hva som ble sagt eller forklart mellom de forskjellige scenene. I begynnelsen hadde man heller ikke mellomtekster, da brukte man konferansier i salen som fortalte hva som foregikk på skjermen. Musikken man fikk høre i akkopagnement med filmen var ikke spilt inn sammen med filmen. Man fant det vanskelig for å synkronisere bilder med musikken. Derfor hadde de pianister eller orkester i salen som spilte sammen med bildene. Det var heller ikke vanlig at musikken var nedskrevet i begynnelsen. Musikerne fikk litt tid til å sette seg ned filmen, men som regel jammet de med filmen. Så den musikken du hadde hørt dagen før på samme film, kunne være annerledes dagen etterpå. Noe som gjorde det vanskeligere å få det samme akkopagnementet hver gang, var at en god del av disse musikerne drakk mens de satt å spilte. Derfor kunne musikken noen ganger være radikalt annerledes. Men det gjorde egentlig ikke så mye da musikken var en selvstendig attraksjon i seg selv; folk kom ikke bare for å se filmen.

Så når du hører musikk på en av dine stumfilmdvd’er så er det musikk som har blitt spilt inn og inkludert med filmen i ettertid. Dette er fordi som sagt at musikken som ble under disser filmene sjelden eller aldri var den samme, men også fordi de hadde ikke teknologien til å synkronisere musikken med bildene. Men i løpet av av 1920-tallet begynte ting å endre seg, man fikk blant annet et nytt lydsystem kalt Western Electrics som gjorde lyd i filmer mulig. Nå kunne man synkronisere musikk med filmene, og inkludere de på diskene som ble sendt ut til de diverse kinoene. Dette var også tilfellet for musikken i ”The General”. Det som er like bemerkelsesverdig som filmen i seg selv, er musikken som akkopagnerer filmen. Som regel når man ser en stumfilm på dvd så er musikken som regel piano eller et lite orkester. ”The General” sin musikk er komponert for et helt orkester, og musikken er like grandios som filmen. Når jeg satt å så filmen ikke for så lenge siden, tenkte jeg at det var ganske bemerkelsesverdig hvor bra og grandios musikken var. Men Hollywood hadde sin første talefilm i 1926, og de begynte å inkludere orkestermusikk med filmene på disk. Jeg ble bare så forvirret når den andre filmen jeg har sett, ”Our Hospitality” fra 1923, hadde den sedvanlige pianomusikken.