Six Feet Under

Six Feet Under ga et veldig sterkt inntrykk første gangen jeg så den. Men nå når jeg er på min tredje gjennomgang, er den ikke like bra. Det er ikke det at jeg ikke liker serien lengre, men synes ikke den har holdt seg like bra. Jeg sitter kanskje å forventer å få den samme reaksjon som når jeg så de forskjellige episodene. De forskjellige øyeblikkene som gjorde vanvittig inntrykk på meg. Men med et sukk må jeg medgi at påkjenningen av det som skjedde ikke var like påfallende som den gang. Karakterene er dog like bra, om kanskje bedre(les: David er ikke så irriterende i sesong 1). Jeg takler mer moren en det jeg gjorde; jeg kan til og med sette pris på henne. Jeg elsker hun skriker som bare det til en person når hun blir sint, og helt topp når hun går amok fordi mannen hennes dør i første episode av sesong 1. Selvsagt ikke fantastisk at hun mister mannen sin, søsknene Fischer mister faren sin; men måten hun mister fullstendig fatningen etter mannens bortfall: Hun har akkurat stått å laget middag, og alt hun har preparert og stekt i ovnen kaster hun utover gulvet. Hun skriker og nærmest freser, til hun sakte men sikkert setter seg på gulvet på sitt eget kjøkken. Det er nesten som det er mannen hennes hun skriker til; hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

Six Feet Under er en fortelling om de tre søsknene Fischer, moren deres og ikke minst de sørgende. Dette fordi før faren døde drev han og David, den yngste sønen, et begravelsesbyrå. Dagen Nathaniel Fischer, faren, dør komme den eldste sønnen Nate hjem til jul; som han pleier å gjøre. Søsteren, Claire, som egentlig skulle hente ham er på fest og røyker seg høy. På flyet har Nate møtt en dame, Brenda, som han har sex med i et bøttekott. Hun kjører han til sykehuset etter han får vite at faren hans er død. Det er kort fortalt hva som skjer i første episoden. Serien tar videre for seg hvordan søsknene klarer seg i verden uten faren. Nate går motvillig, sakte men sikkert, inne i familiebedriften. Moren, Ruth, begynner å date forskjellige menn; blant annet en russer som leder blomsterbutikken hun jobber i. For ikke å glemme Hiram, hennes frisør og elsker, som hun var utro mot Nathaniel med. David er den yngste sønnen som ga opp sin utdanning for å bli begravelsesagent, og er sammen med Keith. Gjennom serien får vi se hans forandring fra homoseksuell som ikke har kommet ut av skapet, til å bli far. Claire som alltid mister kjæresten sin fordi vedkommende enten tar livet av seg, eller å ha vist seg å ha sex med læreren deres. Alle kjærester hun har bedrar henne på ett eller annet tidspunkt. Hennes historie forandrer ikke seg veldig; hun er nesten den samme ufordragelige jenta, som du har lyst til å like men hun gjør det vanskelig for seg.

Når jeg pratet om Buffy og hvilken påvirkningskraft den serien hadde, så var det først og fremst på grunn av karakterene. Jeg hadde aldri sett slike levende karakterer i en serie før. Jeg prøver ikke å si at det ikke er tilfellet med Six Feet Under; for det er en serie med gode karakterer. Men det er ikke det som drev meg mot serien. Det som tok tak i meg, og fremdeles har et lite grep på meg, er måten serien fremstiller følelser eller emosjoner om du vil. Følelsene karakterene har, viser og gir er rå og mange ganger på høygir. Det er også akkurat hvordan jeg ville sagt om serien hadde jeg kunnet fatte meg i korthet. Men det er sjelden jeg klarer så jeg skal ikke prøve så mye. Six Feet Under er en serie med følelser i høygir. Der sa jeg det.

Den råe, og høyspente følelsene jeg snakker om kan du først og fremst se på forholdet mellom Nate og Brenda. Ihvertall når det gjelder hvordan Nate viser følelser. For han er kanskje den eneste i familien sin som virkelig viser følelser. Han skal alltid føle noe om noe, som David sier i en av de tidligere episodene. David er en ganske konservativ fyr, med homoseksuell legning. Han har også heller ikke kommet ut av skapet, så du kan skjønne at det er vanskelig for han å vise skikkelig med følelser. Ikke det faktum at han er homoseksuell, men det faktum at han fokuserer på å ikke vise så mye følelser overfor de sørgende. Det at han ikke helt klarer å komme ut som homofil, og vise for kjæresten sin at han er stolt av sin legning – viser at han ikke er komfortabel med sine egne følelser. Før jeg går videre må jeg gå mer innførlig inn på dette

Selv om ikke David var min favorittkarakter i Six Feet Under, den første gangen jeg så serien. Så likte jeg veldig godt fremstilling av han og hans legning. Hvis vi ser på det i forhold til Buffy der Willow er lesbisk, så blir ikke legningen hennes utførlig utforsket. Bortsett fra hennes forhold til Tara og hun i sesong 7. Mens i Six Feet Under får vi se hvordan homofile har det i USA fra David sitt synspunkt. Dette nære blikket på homofile i en serie hadde jeg aldri sett, og til gjengjeld var ikke fremstilling så klisjeaktig som den pleier å være i tv-serier. Vi får se David fra hans varige steg ut av skapet til han omfavner sin legning, uten å tenke på at det er noe galt med han. Ikke at han tenkte det fra før av, men du er ikke veldig komfortabel med deg selv når du lever med din legning i skjul fra alle andre. Både Claire og Nate finner det ut ganske fort, og aksepterer han for den han er. For det er slik mennesker burde reagere. Men dessverre er vi fremedeles plaget med trangsynte mennesker, som ikke aksepterer folk for det de er. Six Feet Under belyser problemet på en god måte. Jeg er rimelig sikker på at den var med på å fremme, og kan ha påvirket folk i andre retninger når gjelder hvordan det blir sett på i dag.

Men det var ikke det som var poenget mitt. Jeg prøvde å legge frem forholdet til Nate og Brenda, og hvordan Nate viser følelser. Nate er som sagt en fyr med masse følelser, og nøler sjelden med å vise dem. Om han føler for det kan han skjelle ut mennesker, det har ikke noe å si om de er en av de sørgende eller en del av familien. Mange ganger kan du se han skjelle ut noen, for å så oppfatte at det bare var en dagdrøm. Akkurat disse dagdrømmene kommer jeg tilbake til. Forholdet til Nate og Brenda er turbulent fra starten, mye på grunn av Brenda. Fra liten av ble hun observert av psykologer. Det ble også skrevet en bok om henne, ”Charlotte light and dark”. Alt fordi hun gjorde en del sprø ting når hun var mindre for å teste grenser. Dette har gjort henne vanskelig å komme inn på, og det er dette skallet Nate prøver å briste. Men det lar seg vanskelig å gjøre, fordi hun har hatt dette opp ganske lenge. Det er spesielt en scene jeg tenker på: Nate blir oppringt av foreldrene til Brenda, som tilfeldigvis også er psykologer, som inviterer han til middag. Han regner selvsagt med at Brenda skal være med også. Men når han dukker opp får han vite at hun ikke kommer til å være med. Nate blir selvsagt usikker på situasjonen og vet ikke helt hva han skal tenke. Når han så kommer tilbake til Brenda forteller han akkurat hva han tenker om situasjonen. Hvorfor hun ikke slipper han inn, og hvorfor hun gjør sånn og sånn. Det hele ender med at de blir ganske nærme hverandre igjen, og ting virker å være veldig bra. Men så skjærer ting seg igjen i sesong 2, som ender i at de gjør det slutt.

Jeg føler jeg roter meg veldig bort her, men håper virkelig at hovedpoenget mitt kommer igjennom. Følelser er definitivt det Six Feet Under handler om. Men humor spiller også en stor rolle, og mesteparten er ganske svart. Til tider beksvart. For veldig ofte så gjør en karakter noe veldig sært noe; som å plutselig begynne å synge uten noen spesiell grunn. Husker ikke hvilken episode det var, men David begynte å synge en gang han støvsugde. Moren ropte på han og hele illusjonen forsvant, alt som var igjen var et rom, David og en støvsuger. Andre ting er som for eksempel når Brenda får besøk av en av sine ekser. Nate er sjalu fra første stund, men går med på å spise middag med de. Etter middagen blir narkotiske stoff innhalert, og plutselig får du se alt fra Nates synsvinkel. Han er veldig bedugget og kameraet svinger og bøyer seg i takt med han. Dette og dagdrømmene til karakterene, noe de gjør ofte, er med på å bidra til en ganske unik serie. Andre ting kan også nevnes som at alle i familien på et eller annet tidspunkt prater med sin døde far. Det er også veldig ofte at de prater med de døde, som de forebereder begravelser til også. Gjennom disse personene får karakterene en sjanse til å sloss mot sine demoner.

Som sagt en av mine favorittserier, og hadde det ikke vært for den – vel da hadde en annen serie påvirket meg en annen vei, joda jaja blabla – så hadde jeg nok ikke hatt den smaken når det gjelder tv-serier som jeg har nå.

Dette var serie nummer to, og til neste gang: 4, 8, 15, 16, 23, 42.

Smaken er som baken

At jeg er en stor fan av tv-serier er ikke noe jeg skjuler, eller skjemmes over. De fleste vet det, og sammen med musikk er vel det jeg er mest interessert i. Derfor er det ikke rart at jeg når oppbevares på Medievitenskap på ”Det Samfunnsvitenskaplige Fakultet”. Målet er å etterhvert begynne på master i det. I disse studiene har jeg blant annet lært at det er masse forskjellige som påvirker identiteten din og smaken du har. Noe av dette sier seg kanskje selv, men det er ikke alltid at man tenker over slikt. Når det gjelder musikk så har nok faren min mye av takken. Gjennom hele oppveksten stod det nesten alltid på musikk, og da er det ikke rart at man blir påvirket. Dog man kan alltids opprette en usmak mot den musikken som blir satt på i det uendelige. Men det skjedde aldri med meg; du kan på mange måter si at jeg har arvet smaken til faren min når det gjelder musikk. Likevel har vi ganske forskjellig smak når det gjelder hvilke musikktyper vi liker best. For eksempel har han stor kjærlighet for progrock. Jeg liker også prog, men er ikke så begeistret for rein progrock. Jeg foretrekker musikk som er litt hardere, og som inkorporer forskjellige musikkstiler i sin musikk. Akkurat denne hardere musikken har jeg også klart å påvirke han til å høre på; så det er klart det går begge veier.

Når det gjelder tv-serier er jeg ikke helt sikker på hvor den smaken kommer fra. Det blir ikke det helt det samme, da vi ikke er en familie som alltid har hatt fjernsynet på. Men det har blitt sett en del serier i barndommen, dog ikke på samme skala som nå. Men jeg husker ikke om jeg foretrekte serier som hadde nye historier for hver gang, eller fortsettende, når jeg var mindre. De seriene jeg vokste opp med var Baywatch, Judging Amy, Sledge Hammer, Friends, Bergerac og andre som jeg ikke husker nå. Felles for disse seriene er at de har ny historier for hver episode, men at de har fortsettende trekk. Men jeg tror ikke jeg så på dem fordi de hadde disse forskjellige trekkene. Det var mest fordi nå var det en ny episode av noe, og hele familien satt seg rundt fjernsynet for å se. Jeg hadde dog ikke sett dem om jeg ikke hadde likt dem. Så å skulle analyse hvorfor jeg likte dem, og så på dem, kan på dette tidspunktet være vanskelig. Men du kan ihvertfal si at jeg tidlig satte pris på serier som hadde fortsettende preg i seg. Det har nok sikkert med at jeg liker bedre ”føljetonger” enn ”serie”. Dette er begreper tatt fra medievitenskapen.

Føljetong og Serie

”Føljetong” kan kort fortalt bli betegnet som en tv-serie som har en fortsettende historie over en hel sesong – gjerne flere sesonger. Det kan være nye historier i hver episode, men denne historien har gjerne aldri større prioritet en den overhengende fortellingen. De er dog nesten alltid med på å videreføre hovedhistorien, på forskjellige måter. Ting som blir tatt opp tidlig i en sesong, og som kanskje ikke virker så viktig, kan senere bli svært viktig. For eksempel i True Blood så blir Jason i lag med ei dame tidlig i sesongen, og på slutten av sesongen blir hun drept av hovedskurken i sesongen. Seriene under føljetong har også en veldig tendens til å drive frampek i historien. Det vil si at de slepper små hint i episodene, som viser til noe som skal skje senere. For eksempel kan man se tidlig i sesong en av Lost at Sawyer leser på et brev. Man vet ikke hva det er med det, det kan være hva som helst. Men så i en av hans første flashback episoder så ser du viktigheten bak brevet. Da får du se at brevet har en sammenheng med noe som skjedde i hans barndom. Moren hans ble lurt av en mann med navn Sawyer, som førte til at det mistet alle pengene og at faren hans drepte moren. Du kan på mange måter si at ”føljetongen” er som en roman splittet opp i kapittel.

”Serie” kan bli betegnet som en tv-serie som har ny historie for hver gang, og som ikke har et fortsettende preg. Karakterene er som regel flate, og husker sjelden ting som har skjedd før. I en typisk serie er det sjelden handlingen som er viktigst, men hvordan du kommer det fram til det som er sluttpoenget. Selve handlingen i episoden blir som regel kjapt oppklart, og mønsteret er som regel forutsigbart. Interessen er som regel knyttet til hvordan den enkelte episoden varierer dette mønsteret. Man kan derfor si at det at allerede før handlings har begynt er det en spenningskurve mellom karakterene, og en konfliktsmulighet som utspiller seg. Den vil etterhvert bli dramatisert i et relativt fast begivenhetsforløp.

Men jeg synes selv at det blir litt svarthvitt å slenge tv-serier i større grad i slike kategorier, da flere og flere serier tar opp føljetong-preget; selv om de utgangspunktet er en serie. Det er mange serier som har en ny historie for hver gang, men som har fortsettende preg i det som skjer med karakterene. Derfor synes jeg det blir litt feil og vanskelig å plassere tv-serier i slike kategorier. Det kan kanskje være litt diffust å si det, men jeg føler at det er mye mer en sammensmelting som skjer nå enn før. Så vil jeg gå over på 4 serier som har påvirket min smak og seervaner når det gjelder tv-serier. Men jeg kommer ikke ta for meg alle denne gangen. Først tar jeg den viktigste, før jeg tar for meg de tre siste neste gang(hvilke sier jeg ikke).

Buffy – The Vampire Slayer(retting)

Den første ut er av naturlige årsaker ”Buffy – The Vampire Slayer”, dette fordi den er en av de som har påvirket min smak og seervaner mest – men også fordi den var den første tv-serien jeg ble skikkelig opphengt i. Du kan på mange måter si at jeg er det fremdeles, men ikke på samme måte. Nå har jeg sett den alt for mange ganger, og begynner bli litt lei. Buffy’s største trekk-kraft er karakterene, og nok en av hovedgrunnen til at jeg ble opphengt. Jeg tror ikke noen gang før hadde sett slike karakterer. De var morsomme, hadde følelser og var ikke uovervinnelige. De forandret seg, men var på mange måter samme person. Det var helt fantastisk å se dem vokse opp og huske ting som hadde skjedd før. Noe helt nytt for meg. Det er synd fleste ser navnet eller de dårlige monstrene og tenker sitt. Det var forøvrig slik jeg reagert første gangen det begynte å gå på tv 2. Men kommer du over den dårlige første sesongen, så er du på god vei.

Som jeg sa var mye av grunnen til at karakterene var så bra var fordi de ikke var de samme gamle hele serien. For eksempel Willow, bestevennen til Buffy, startet som en sjenert jente som ofte snakket veldig fort og hadde sammenhengede setninger som ikke alltid var like lett å forstå. Hun var også veldig usikker på seg selv. Men etter 4-5 sesonger er ikke hun sjenert lengre, hun har blitt heks, hatt to kjærester; der en var mann, OZ, og en jente, Tara. Så da sier det kanskje seg selv at hun fant at hun var lesbisk. Det beste med at hun ble lesbisk var at det ikke bare var noe de gjorde for å få opp seertallene. Hun fortsatte å være det selv om Tara ble drept i slutten av sesong 6. I sesong 7 får hun en helt ny kjæreste igjen, og forblir lykkelig. Jeg kan selvfølgelig ikke gå i detalj, men jeg håper man forstår hvordan karakterene kan forandre seg slik. Selv om jeg kanskje ikke alltid var fornøyd med måtene karakterene forandret seg. Så var det veldig stilig å se at karakter kan faktisk forandre seg i tv-serier, og ikke være de samme gamle.

Mye av grunnen til at karakterene drar meg såpass inn er måten de prater på, og selvsagt hvordan de har blitt skrevet.

Men det er også mye på grunn av Buffy som karakter. Hun er en kvinne, en sterk sådan. Men likevel er hun også usikker på seg selv, og viser det. Det var ikke mange serier på den tiden for portretterte kvinner på denne måten. Vi ser at hun må vokse opp fort på grunn av kallet til å bli en vampyrjeger. Jeg vet det høres døllt og skikkelig klisjee ut, men det funker. Hun må gjemme sine virkelig identitet, bortsett fra sine nærmeste venner. Venner som er veldig viktig, for hun funker ikke skikkelig uten dem. Det går mye igjen i serien. Det blir påpekt at de andre karakterene, vennene hennes, ikke har mye å bidra med. Men det faktum at de er vennene hennnes, og at de støtter henne, er nok til at hun står sterk. Ikke at hun må ha vennene hennes for å være sterk, men det gjøre henne enda sterkere.

Veldig mye av grunnen til at jeg ble så hektet på serien, ihvertfall i begynnelsen, var det kraftfulle forholdet til Buffy og Angel. Buffy som vampyrjegeren og Angel som vampyr, det må jo bare bli kaos. Men Angel er en god vampyr som fikk tilbake sjelen sin etter han drepte datteren til en sigøyner. Buffy og Angel starter et kjærlighetsforhold som er så virkelig, og intenst at man klarer ikke la være å like det. Når Angel mister sin sjel i midten av sesong 2 føler man med Buffy, selv om han blir den gamle morderen han var. Slutten av sesong 3 drar han fra henne fordi, deres forhold blir for vanskelig å opprettholde. Som jeg har nevnt er ikke det vanlig ”will they or won’t they”, det er noe helt annet lidenskapelig noe. Kjemien mellom skuespillerne er også definitivt tilstede. Kanskje tidendes kjærlighetpar på fjernsynet.

Serien er også veldig flink på å blande drama og humor. Men serien er ikke en drama-serien i den forstand, selv om det blandes inn mer og mer såpeopera utover serien. Det blir dog feil å si såperopera, men snev av det da ihvertfall. Det blir mer rett å si at serien blander masse forskjellige sjangrer, med masse korte snev av humor her og der. De kjører heller ikke på mange av de samme gamle klisjeene. Noen finne selvfølgelig, men de er ikke like mye i søkelyset som i andre serier. Jeg skal dog innrømme at det som gjorde seriene så sterk som den var, forsvinner sakte men sikkert fra sesong 4 og utover. Sesong 4 og 5 er dermed sagt ikke dårlige, men opprettholder ikke samme standarden fra sesong 2 og 3, kvaliteten er ikke like mye tilstede. Sesong 7 klarer dog å ta noe av det tilbake, etter den noe forferdelige sesong 6.

Musikken er også noe jeg setter veldig pris på i Buffy. Den er passe pompøs og episk, men samtidig veldig rolig og avbalansert når den trenger det. Det var vel nok også kanskje den første serien jeg hadde hørt skikkelig kul musikk, som ikke var fra original band og slik ting. Det var veldig filmatisk musikk og det satt/setter jeg stor pris på. Synes det er veldig få serier som kan skilte med slik god musikk.

Så hvordan har Buffy forandret/påvirket min smak og seervaner? Det første tror jeg er mitt syn på karakter, og at de kan være noe annet enn bare flate filledukker. Det andre er måten sesongene er lagt opp; det er mye ”monster-of-the-week” – en ny historie for hver episode – men likevel er det en handling som nesten alltid viderefører hovedhistorien i sesongen. Dette fikk meg til å ønske mer fortsettende fortelling, og Buffy får nok skylden for at jeg går fort lei serier som ikke har noen rød tråd.

Før jeg avslutter må jeg nesten også nevne Angel. Etter Angel forlater Buffy i sesong 3, drar han til Los Angeles der han starter opp sitt eget detektivbyrå. Der slår han seg sammen med Cordelia – som var med i de tre første sesongene – og Wesley som kom i midten av sesong 3, i Buffy altså. Angel bruker mye av det samme mønsteret for å bygge opp episodene. Men først sesong er mer ”monster-of-the-week” selv om jeg synes at de klarer å holde en veldig fortsettende fortelling om Angel, samtidig. Som serie er Angel en mye mørkere og voksnere serie. Den blir også veldig mye mer fortsettende som sesongene går. På mange måter liker jeg Angel mer enn Buffy. Men samtidig føler jeg det er litt andre veien andre ganger. De er to fantastiske serier, som har bidratt til å inspirere andre ting både på en god og dårlig måte. På den gode måten har Buffy bidratt til karakterer som er mer levende enn andre serier. Den har også bidratt til å fremme sterke kvinner i tv-serier. Den dårlige måten er at de har nok vert med på inspirere til den voldsomme veksten i vampyraktivitet i mediet.

"Will they or Won't They"

Advarsel, det kan være spoilere i teksten..spesielt til Gilmore Girls(you were warned).

”Will they or won’t they” om du ikke har hørt den betegnelsen, så er det en utbredt narrativ fortellerteknikk når det gjelder tv-serier. Teknikken blir nær sagt brukt i hver eneste tv-serie, eller enhver form for relasjonstilhørighet. Det er kanskje mest kjent fra Cheers, med Sam og Diane som torturoffer. Jeg har ikke sett serien nok til å bedømme det, men ut i fra det jeg har hørt dro de ut det forholdet veldig langt. Andre serier som Friends brukte det også ganske hyppig, for å så glemme det og ta det tilbake i siste sesong.

Hva er ”Will they or Won’t they” spør du? Vel, det er en betegnelse som blir dramatisert gjennom en slags kjærlighetsturbulens. Hovedpersonen blir trekt enten implisitt eller eksplisitt mot en annen karakter. På den ene siden vil det si at det er to personer i en tv-serie som er forelsket i hverandre, men de vet ikke det selv. For eksempel Lorelai Gilmore og Luke Danes fra Gilmore Girls. De gjør en voldsom runddans rundt hverandre før de endelig fullbyrder sitt forhold i sesong 5; den startet allerede i sesong 1.

Den andre måten er at hovedpersonen er veldig forelsket i en annen karakter, men ikke direkte sier det til vedkommende. Eksempler som kan trekkes frem da er Chuck. Chuck er en helt vanlig fyr til han plutselig en dag får alle av CIA’s hemmeligheter inn i hodet. På grunn av det så må han beskyttes av diverse agenter; blant annet Sarah. Denne agenten forelsker han seg fort i, men på grunn av diverse måter å holde dem unna – Chuck får seg dame i et par episoder i sesong 1, og kjæresten hans fra gamle dager kommer tilbake i sesong 2 osv – så tar det ytterligere 3 sesonger før de på ordentlig blir sammen. Men jeg mistenker produsentene å kaste dem sammen fordi de var på vei til å bli kansellert.

Men skrullete meg var ikke helt ferdig med å forklare akkurat hva den narrative teknikken går ut på. Så før jeg roter meg enda mer bort skal jeg forklare den nærmere nå. Som nevnt før er denne forelskelsen enten implisitt eller eksplisitt; men som regel førstnevnte. De er altså på mange måte forelsket i hverandre, men vet ikke om det selv; gjerne ved fornektelse. Forelskelsen blir gjerne utrykket gjennom andre karakter som eksplisitt forteller dem at de ”hører sammen”. Da vil karakterene, som er utpekt som paret, si at de ikke er tilfellet, og at de har aldri tenkt over det. Disse karakterene er gjerne også påståtte ”bestevenner”. Slik som er tilfellet med Lorelai Gilmore og Luke Danes fra nevnt Gilmore Girls. Begge karakterene får da høre samme lekse, og nekter å vedgå men vil etterhvert gi etter. En av dem vil da prøve å få til noe med den andre, men da dukker det som regel opp en hindring i form av en ”eks-kjæreste”. Som i Gilmore Girls vil da være Rachel som er Luke Danes store kjærlighet. De hadde tidligere ett forhold, men avsluttet det fordi hun vil reise og Luke ville bli.

Disse to vil da gjennomgå et nytt forhold, men dette forholdet vil ikke vare så lenge. Dette fordi ”eks-kjæresten” vil finne ut at denne karakteren er forelsket i den andre hovedkarakteren. Det er akkurat det som skjer med Luke og Rachel. Hun ser måten de oppfører seg rundt hverandre, Luke og Lorelai, og at på slutten av sesong 1 er Luke hos Lorelai for å ”fikse” huset hennes. For å gå videre vil den karakteren, Luke, som nettopp har avsluttet forholdet sitt med eksen, innse at det som har blitt sagt ikke er så dumt likevel. Denne karakteren vil da prøve å få til noe, men da er den andre opptatt med et påbegynnde forhold eller en annen hindring kokt opp av produsentene. Da er Lorelai allerede påbegynt ett forhold til Max. Men Luke prøver ikke så mye bortsett fra å oppføre seg sjalu i siste episode av sesong 1. Denne rundansen vil pågå et par sesonger før produsentene finner ut at nå er det på tide å få dem sammen. Det som da har skjedd i mellomtiden mellom disse to er  alfa omega. Vi skal tross alt like at disse to blir i lag: JA ENDELIG!!!

”Will they or won’t they” er en plagsom teknikk for jeg blir dratt inn av den hver gang. Uansett hvor mye jeg vil eller ikke bryr jeg meg om disse to og om de skal komme samme. Hver gang. Den sår tro i meg og ser at de to nærmer seg hverandre kjapt, og der kommer de i lag. Men nei noen andre stiger inn i leken, og tar over dansen. Denne katt-og-mus-leken begynner å bli vanedannende absurd. Jeg skulle likte å sett den brukt på andre måte: ikke så bortgjemt. Teknikken blir brukt i Buffy også, men den er ikke like overvettig plagsom. Det er fordi det ikke tar så lang tid før Buffy og Angel kommer sammen. De bruker metoder for å holde dem vekke fra hverandre, men de er mye mer enn å slenge en annen person inn i bildet. Istedenfor bruker de ”my boyfriend got mean after we had sex. He wasn’t the same anymore, now he don’t write or call me” osv, men i vampyrform og uten sin sjel. Det som også funker så bra med Buffy er at etter sesong 3 forsvinner Angel til sin nye serie, og istedenfor å fortsette den samme teknikken bytter hun heller kjæreste for hver sesong. Så de kvitter seg med teknikken på en flott måte.

Så du kan på mange måter si at de bruker teknikken som en slags rød tråd. Men hvorfor bruke den samme oppbrukte teknikken opp å opp igjen? Hvorfor ikke prøve å gå nye veier? The Wire eller The Shield bruker ikke den i det hele tatt, og de klarte seg utmerket. De holdt på i henholdsvis 5 og 7 sesonger, fabelaktig tv. Men disse seriene kommer jeg tilbake til, sikkert ikke neste gang, men når det faller meg inn å skrive om det.

A leap of Faith(ta en sjanse for faen)

Jeg respekterer folk som bruker sin artistiske integritet til å lage noe de er stolt over. Om det så er en bok, musikkstykke, tv-serie eller film. Disse må selvfølgelig ha input fra utenforstående, men for mye er aldri bra. Det er altfor mange ganger at produsenter eller filmselskap/tv-kanaler har gått inn å ødelagt et produkts kvalitet ved å bry seg for mye. Dog det er kanskje naivt å si at man alltid skal gå for sin artistisk integritet når det er som regel det som selger minst. De skal jo tross alt leve. Men likevel finnes det ”underdogs” som har slitt seg opp fra bunnen, ved å følge sin artistiske integritet, og blir nå belønnet for det; Joss Whedon’s store drøm var å en gang regissere The Avengers. Det er jo det han gjør nå. Systemet for suksess for manusforfattere, filmskapere osv fungerer ikke spesielt bra når deres produkt baserer seg på kvantitet og ikke kvalitet. Mang en gang har vi sett vår favoritt kvalitet tv-serier forsvinne på grunn av for lite seertall. Det som selger blir melket til det er ikke et fnugg av kvalitet igjen. Dette foragrer meg, og jeg synes det er synd å se kapitalismen forringe hva som er bra med tv.

Hva gjør vi når vi gå tom for ideer? Jo vi bruker de samme gamle ideene på nytt. C.S.I Las Vegas har gått sin seiersgang lenge på tv nå, og er oppe i sin 11 sesong nå. Det er forsåvidt ingenting gale med selve C.S.I Las Vegas, men det faktum at de lager samme seriene med ny karakterer i ny byer; de ser hva som selger og fortsetter å produsere nye lignende serier. Procedurals selger, og det er tv-kanalene klar over. Derfor lages det veldig mye av dette. Mens serieskaperere som Joss Whedon ikke får fullført sine sesonger av nye serier en gang.

Det var en gang en serie som var kalt ”Firelfy”. Denne serien var bygde på en familie av karakter som bodde på et romskip kalt ”Serenity”. Serien blandet western og sciensfiction; og den vanlige Jossismen. Som Buffy hadde den gode karakter og ikke-sedvanlige flate karakter. De hadde god hukommelse og glemte ikke ting bare fordi de skjedde for et par episoder siden. Men på grunn av tv-kanal som ikke var villig til å prøve noe nytt, ble de motarbeidet på nesten hvert punkt. For det første var ikke kanalen fornøyd med den første pilotepisoden. De mente den var for lang, og at publikum ville bli forvirret. Men det er dessverre problemet til mange kanaler; de tror publikum er dumme og at de bare aksepterer serier som kjæler med dem. Derfor måtte Whedon og temaet hans lage en helt ny episode, som både var kortere og introduserte ikke karakterene på like godt grunnlag. Istedenfor å få en gradvis introduksjon, slik den originale pilotepisoden gjorde, blir man regelrett kastet inn i en situasjon. En situasjon hvor det å lage en helt ny pilotepisode ble mot sin hensikt; da nå er det kanskje vanskeligere for publikum å skjønne hva som skjer.

Du skjønner kanskje at dette handler mer eller mindre om å ta sjanser, noe jeg synes er viktig når du er en skaper av noe. Det finnes altfor mye som er gjort før; bare se på romantiske komedier. De fleste filmene har som regel en formel de følger hver gang: gutt møter jente, gutt forelsker seg, jente forelsker seg også og begge to er lykkelige. Gutt eller lyger eller har gjort noe dumt, eller forteller ikke hele sannheten og dette oppdages selvfølgelig. Gutt og jente skiller lag for mesteparten av filmen, men blir gjenforenet på en eller annen måte til slutt i filmen. Det finnes dog filmskapere innenfor denne genren som tørr å gjøre noe nytt: for eksempel 500 days of summer. Der blir vi allerede i begynnelsen fortalt at dette ikke er en romantisk film; men det er jo det på sett og vis. Poenget mitt dog er at denne filmen gjør noe nytt med sjangeren. Istedenfor å følge den romantiske innledelsen kategorisk, så hopper filmen mellom de forskjellige minnene om hvordan forholdet utartet seg. Den våger å gjøre noe nytt.

Men å ta sjanser skal selvfølgelig ikke samtidig bety at man skal bare gjøre det. For jeg kan nyte en film som bruker samme formel så lenge filmen er bra gjennomført. De kan til og med tilføre sjangeren noe nytt da også. Men det er samtidig mer interessant hvis de går nye veier og samtidig får det til. Det er likevel vanskelig å få filmselskap til å gjøre; fordi det er redd for at publikum ikke skal skjønne det og at de ikke skal tjene like mye penger. Dette var spesielt tilfellet med Kick-Ass filmen. Filmskaper Matthew Vaughn ville lage en film om tegneserien Kick Ass. En tegneserie som nettop hadde startet opp, og som var en superheltserie. Men dette var ikke virkelig superhelter, eller de hadde ihvertfall ikke krefter av noen slag. Hele historien var ikke det samme evinnelige superhelt stereotypene. Dette var noe helt nytt. De prøvde seg hos mange forskjellige filmselskaper, men ingen ville ta sjansen. Filmskaperen og temaet ville ikke gi opp, så det endte med at de finansierte hele greia selv. Like underholdende som den filmen skal du lete lenge etter, hvis du spør meg. Uansett, var det en film som gjorde ting litt annerledes – en far som skyter sin unge for å gjøre henne vandt til å bli skutt sier det hele. Eller det faktum at denne ungen sier ”Okay you cunts, let see what you can do now!”. Ikke glem at ingen av disse ”superheltene” har krefter heller. Men vi må gå videre!

Oppfølgere er også ett hett tema, kanskje ikke spesielt i fjor(2010). Men det synes ut som det kommer flere og flere oppfølgere. Ser de noe som fungerer så fortsetter de å lage oppfølgere, selv om det ikke finnes noen grunn til det. Bare se på alle ”Friday 13th”, ”Nightmare on Elm Street”. For ikke å glemme remakene av de nevnte filmene. Det er helt forferdelig. Det er kanskje litt naivt å si det, men skal det lages oppfølgere så bør det nesten være noe sier seg selvsagt at de skal fortsette. Altså alt avhenger av historien spør du meg. Men likevel, det finnes filmer som bare er ute etter å underholde, og det er jo forsåvidt greit i seg selv. Men oppfølgere på ende og det andre blir litt tåpelig spør du meg.

Så da er det vel på tide med et eksempel her også eller? I jula har jeg fått sett alle ”Lethal Weapon” filmene. Jeg kjøpte hele serien i en boks i desember en gang. Så den første, og den var ikke så kul som jeg huska den. Men da kom jeg på den brilliante ideen å ta den med hjem. Så da endte det opp med at jeg og foreldrene mine så 2,3 og 4 i løpet av to dager eller noe sånt. For å gjøre historien komplett må jeg nesten ta med at de har trådløst internett der, og da pleier jeg å bruke ipod touch min ganske heftig. Uansett, samtidig med at film nummer to foregikk på skjermen, sjekket jeg den på imdb.com. Der stod det at den originale planen, tipper det var manusforfatteren sin, å la Riggs dø på båten helt på slutten. Men produsentene sa nei, de vill lage flere filmer. Tydelige tegn på at de hadde tjent en del penger på den første filmen, og ville ikke gi slipp på en slik gullgruve. I utgangspunktet, og sikkert noe som går helt imot det jeg har prøvd å si men jeg prøver, er jeg glad for at de fortsatte å lage flere filmer. Dette fordi disse filmene er ypperlig underholdning. Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at filmene er så fantastisk bra. Men måten de er laget på, humoren, partnerskapet til Murtaugh og Riggs er kostelig, og sist men ikke minst actionen. Selv om jeg savner den frådende galskapen til Riggs i sluttkampen helt på slutten av eneren.

Likevel synes jeg det er dumt sånn handlingsmessig at det ikke ble gjennomført. Kunne ført til en spennende slutt, og et litt underfunding men annerledes plot. De hadde tatt en sjanse, og det er dessverre, som jeg har prøvd å poengtere, veldig få som gjør lengre. Sjanser selger dessverre ikke like mye som remakes eller klisjer gjøre.

Så hva er det jeg egentlig prøver å si? Ned med kapitalismen og inn med naive men sjansesugne mennesker? Kanskje ikke så drastisk, men lenge leve artistisk frihet og integritet så lenge de vet hva de driver med. Ned med pengesugne filmselskaper, og folk som tror de vet bedre enn andre. Kvalitet over kvantitet! Om det virker som jeg enkelte ganger motsier meg selv, så kan det godt hende det stemmer. Jeg er obs på det og prøver å gjøre noe med det. Til neste gang husk at i krig og kjærlighet er alt lov.

Logikk, missforståelser og tolking

Hva er logikk? Ifølge ordnett.no er det:

logikk -en

1 læren om tenkningens prinsipper og regler: studere logikk / anvendt, matematisk, filosofisk logikk

2 klar, følgeriktig tankegang: det er logikk i det han sier / en total mangel på logikk

3 indre konsekvens: begivenhetenes egen logikk

4 'hjerne' i maskin: sette inn ny logikk

Men hvis du spør meg, kan jeg ikke gi deg et klart svar. Dette fordi min måte å tenke på, eller for den saks skyld prate på, følger ingen følgeriktig tankegang. Over lengre tid har jeg formulert setninger på måter som er motstridende mot det jeg prøver å si. Mitt største problem er blant annet bruken av "ikke". Det er ikke det at jeg ikke forstår hvordan jeg skal bruke "ikke": Det er bare det at "ikke" forsvinner fra mitt vokabular av og til: altså i hodet mitt høres det riktig ut. For eksempel hadde jeg en samtale med en på jobb. Vi pratet om en fest som kom til å skje der om ikke så lenge. Jeg avsluttet samtalen med å si en ting som han ikke forstod, og det jeg prøvde å si var at "det er ikke mange som ikke liker pizza eller øl". Men det som kom ut var "det er mange som ikke liker pizza eller øl". Jeg forventet da at han skulle si seg enig med meg, men istedenfor ble han forundret og reagerte ikke slik jeg forventet. Derfor gjentok jeg det jeg sa fordi jeg trodde han ikke hadde hørt det. Da hørte også jeg hvor feilen lå, og rettet på det og la til en "ikke". Da fikk jeg den reaksjonen som forvetningene mine hadde bygget opp til. 

Denne måten å prate på har jeg selv ikke vært klar over, da ingen har fortalt meg at jeg prater slik. Det tok cirka 24 år før noen fortalte meg at jeg pratet slik.. Da hadde jeg blitt vandt til å prate slik og skjønte ikke hvorfor det ble feil. Men etterhvert som det påpekt det, begynte jeg til slutt også å høre det. Nå i ettertid har jeg blitt mye flinkere og hører det som regel. Poenget er da altså "som regel", for det er ikke alltid jeg hører det nå heller. Men det tar sjelden lang tid før jeg oppfatter hva det er jeg har sagt og da retter jeg på det ganske kjapt. Dette har fått meg til å tenke: Vi mennesker har en tendens til å tolke, meg selv inkludert. Hvis det da er noen som har missforstått meg, har det da kanskje oppstått vanskeligheter som ikke hører til. Disse som da vil tolke eller missforstår det jeg prøver å si, har som oftest en tendens til å ikke si fra om det. Dermed kan dette balle på seg og føre til ting som ikke bør skje. Likevel, det er vanskelig for meg å vite om jeg har sagt noe feil, siden det ikke er så lenge siden jeg ble klar over det. Så derfor unnskylder jeg til dem jeg har støtt uten å vite det selv. 

Dette bringer meg over på tolking, noe av det verste jeg vet. Dog er jeg selv er skyldig i å tolke mange ganger det folk sier til meg. Jeg leser mellom linjene der det ikke behøves å gjøre det. Men tolking er noe vi mennesker gjør, og det er vanskelig å stoppe det når man først har begynt. Det er bare å tenke ekstra over det vedkommende har sagt og legge til ting man har lyst til å legge til. Å tenke er jeg mester til, og da er det ikke lang vei til tolking dessverre. Tankene flyr, manifesterer seg og til slutt tror man kanskje på det som i utgangspunktet ikke virket å være det.

Derfor er det usannsynlig lett å tolke ting. Men det skal det bli en slutt på, for det er en av verdens onder. Ikke at jeg skal si det sikkert, men missforståelser som er oppfostret av tolkinger har nok en del av skylden til at det er så¨mange kriger i verden. Også griskhet.

Ser du da her hva jeg sliter med? Dette har kanskje ikke så mye med logikk å gjøre, men likevel har jeg klart å rote meg vekk i mange andre ting.