Mysterier og frustrasjon er bra
Lost er til tider en vanskelig serie å skjønne seg på, og det viser seg å være like vanskelig å skrive om den. Dette er selv om serien har i de siste åra blitt en av mine favoritter. Seriens måte å fortelle historier på er delt opp i flere lag. For det første brukes tilbakeblikk veldig ofte – det vil si at vi får se hva som skjedde med karakterene før de krasjet på øya – for å gjøre karakterene runde og for å kunne relatere det til hva som skjer på øya. Hvert tilbakeblikk tar som regel for seg bare en karakter – unntaket er som regel første og siste episodene av en sesong der du får se historier til flere karakterer. Disse tilbakeblikkene endrer etterhvert farge – da de blir ”flashforwards” som betyr at du får se hva som skjer i fremtiden. Dette begynner i slutten av sesong 3, for da får har en del av karakterene komt seg av øya. Så samtidig som du ser at de strever med å komme tilbake fra øya i sesong 4, får du også se hva som skjedde når de kom seg tilbake. Når jeg sier tilbake sikter jeg til at de har kommet seg av øya. I sesong 5 får du både tilbakeblikk og ”flashforwards”, og i siste sesong får du ”sidewaysflash” – som blir karakterenes måte å finne hverandre etter døden.
Den andre måten de bruker er ved å ha mystiske karakterer som aldri eller sjelden svarer på spørsmål de blir spurt. For eksempel har du Mr. Eko som bruker en evighet på å svare noen. Det ender som regel med at han svarer med et eller to ord – som egentlig ikke sier så mye om det han ble spurt om. Eller så vil svarene deres gi helt nye spørsmål som gjør at du døler at du går i en sirkel – en følelse av at serien ikke går noen vei fordi de ikke svarer skikkelig på spørsmålene. For eksempel får du vite i begynnelsen av sesong 1 at det var en fange på flyet. Etter tredje episode får du vite at det var Kate som var fangen på flyet. Vi får fremdeles ikke vite hva det er hun har gjort. Dette skaper mange spørsmål rundt hele greia, og ikke før i midten av sesong 2 får du vite hva hun gjorde.
Mange vil nok si at denne måten å fortelle en historie på gjør det veldig frustrerende å følge med på. Jeg vil si meg enig at det er det, men samtidig er det også dette som gjøre serien såpass vanendannende. Det er ikke nødvendigvis slik for alle; men å få besvart spørsmål som leder til nye spørsmål kan gjøre at du hele tiden vil ha nye svar, selv om de leder til nye spørsmål. Det er ihvertfall litt slik jeg føler det; det var når Lost var på sitt mystisk at det var best. Selv om jeg ikke er noe glad i at de skal utsette alle svarene og dra det ut slik de har gjort til tider; men det er en annen sak jeg kommer tilbake til. Så du kan si at man blir på en måte avhengig, fordi du får aldri skikkelig vite hva som skjer hele tiden. Man lever i uvisshet, og det er et eller annet med det som gjør det veldig tiltalende. Det er vanskelig å forklare, men jeg synes Lost klarer det på en veldig fin måte. Hvis de skulle svare på for mange spørsmål så blir ikke serien lenger mystisk, og du får vite alt for mye. Da forsvinner gløden helt fra serien, og den er ikke like spennende. Det er er derfor flere serier som har prøvd å oppnå samme suksess ikke har klart det. Mens Lost levde på å svare nå og da, og ikke alt, så svarte disse seriene på for mye. Slik at selve mysteriet i seriene forsvant, og vitsen med selv serien forsvant.
For eksempel ”The Event”, er en serie som baserer seg på en kompleks måte å fortelle på. Det er tilbakeblikk, fremblikk og mange ting som skjer samtidig. Men når du hadde kommet til 6 episode eller noe sånt, så hadde de allerede svart på litt for mye. Det mystiske med serien forsvant helt, og jeg var ikke helt sikker på hvorfor jeg følte med lengre. Jeg stoppet å se, og vet ikke helt om jeg gidder å fortsette. Problemet med slike serier er det at de svarer på for mye. Men også det faktum at de prøver å følge etter Lost, med reklame om mysterium og titlene på seriene. Du har ”The Event” og ”Flashforwards”. Begge to prøvde som sagt å gjøre det Lost gjorde, men det gikk galt et sted.
Likevel synes jeg at Lost ikke bare skal besvare spørsmål med helt nye spørsmål. De skal klare å finne en balanse, det gjorde de dog nok ikke. Det var ikke så bra å dukke opp med altfor mange spørsmål i siste sesongen, da de ikke klarte å svare på alle spørsmålene. Likevel trodde jeg ikke de kom til å klare de uansett, men det hadde vert greit med flere svarte enn usvarte.
Lost gjør meg frustrert
Som sagt det høres kanskje rart ut, men det er denne måten å fortelle historier på som gjør at jeg liker Lost så godt. Men det har ikke alltid vært slik: jeg var faktisk svært så frustrert på slutten av sesong 2. Når siste episode hadde gått forbi ble jeg enig med meg selv at dett var dett for Lost, for min del ihvertfall. Jeg tror at jeg var rett og slett lei av å ikke få besvart noenting. Det er veldig rart på to måter: for det første har jeg nå sagt at mysteriet Lost er hvorfor jeg liker serien så godt, og for det andre likte jeg sesong 1 veldig godt. Så hva gikk galt? Hvorfor ble jeg så frustrert at jeg ga opp? Hvordan klarte jeg å plukke opp tråden å se serien igjen?
Sesong 1 åpnet med et brak, og er visstnok en av de dyreste pilotepisodene noensinne. Selve episoden satte standard for hvordan serien skulle opperere. Det er mange karakterer i Lost, og alle vil frem i søkelyset, men noen frekventerer mer enn andre. Det er mye action, og ting som skjer i første episoden. Det hele roer seg ned etter det, og serien tar seg god tid til å fortelle karakterenes historie. Det er her serien viser sin styrke; nesten alt som skjer har mening og forteller noe om hva kommer til å skje senere. Serien har derfor et veldig fortsettende preg. Hvis vi går inn på det som skjedde med Kate igjen: ”Marshall” Edward Lane som blir funnet skadet på stranda i første episoden, blir tatt vare på av Jack i løpet av disse episodene. Som nevnt tidligere finner vi ut at Kate er fangen han hadde ombord. Dette blir dratt videre til episode 3, hvor de til slutt blir nødt til å ta livet av han fordi han har for massive skader. Senere i episode 12 ”Whatever the Case May be” finner Kate og Sawyer en koffert på bunnen av en liten innsjø. Det viser seg at den tilhører ”Marshall” Edward Lane, og i den ligger pistoler og noe som Kate holder kjært. Kanskje ikke det beste eksemplet, men jeg regner med og tror du skjønner hva jeg mener.
Andre eksempler kan være Charlie som gjømmer dopet sitt ombord i flyet før det krasjer. Når de da har krasjet blir han med Jack og Kate for å sjekke ut førerommet i flyet som landet lenger ute i skogen. Der får han tak i dopet sitt igjen, og tar det med seg. I episoden kalt ”House of the Rising Sun” hvor Jack får med seg folk for å sjekke ut hulen han fant i ”White Rabbit” – begynner Locke sin prosess med å hjelpe Charlie. Det husket jeg ikke når jeg så serien om igjen. Jeg trodde det bare var i første episoden til Charlie ”The Moth”, som kommer etter ”House of the Rising Sun”, Locke begynte med det. Men så feil kunne jeg ta. Det er derfor et perfekt eksempel på et frampek om hva som kommer til å skje. Det er også en god pekepinn på historier som kanskje ikke virker så viktige, men som utvides etter hvert som handlingen går fremover.
Så hvorfor forandret dette seg når da sesong 2 kom? Likedan som sesong 1 startet med et brak, så avsluttet de sesongen på samme måte. Det var en kamp mot tiden for å skaffe dynamitt, få flåta de hadde bygget på vannet og usikkerheten blant de som ble igjen på stranda. Alt dette kulminerte i to eksplosjoner; en for å få opp luka til ”the hatch” og den andre på flåta når ”the others” tar Walt fra Michael. Sesong 2 starter opp rett etter dette, og de første episodene er veldig spennende. Samtidig er de også veldig treige, da flere ting fra episode 1 blir gjentatt i episode 2. Likevel er det mye som skjer. Men når de som har flyktet fra den brennende flåten møter de andre fra tail-section så begynner det å gå gale. Både for de overlevende på øya og for oss som skal følge med. Serien plages nå av for mange episoder som egentlig ikke tar opp så mye. Jo vi får vite mer om karakterene, men mange av tilbakeblikkene er kjedelige, og de nye karakterene er ikke så spennende. Det er liksom ikke så mye ”forward momentum”. Vi får bare se hva som skjer med karakterene på øya uten at handlingen i noe særlig grad blir dradd fremover. Det skjer egentlig ikke så veldig mye før Michael kommer tilbake å skyter Libby og Ana-Lucia.
Det var likevel for sent for min del; jeg hadde allerede blitt lei og det var vanskelig å få meg til å forandre mening: Uansett hvor spennende det var. Mye av grunnen til det var fordi det jeg har argumentert for ovenfor. Men også fordi at en del av episodene hadde en tendens til å bruke cliffhangers i slutten av en episode – for å så ikke ta det opp før på slutten av neste episode. Denne teknikken ble også brukt i sesong 1, men ikke like langtekkelig. Mens i sesong 2 ble den brukt litt for mange ganger, og legg til litt for mye fokus på ”the hatch” og veldig treige episoder – og du har en stykk frustrert og lei Stian Buhagen. Men hvorfor fortsatte jeg da å se på lost når sesong 3 kom?
Jeg tror kanskje det var at jeg hadde hele sommeren på å bestemme meg. Kanskje når jeg hadde fått litt avstand på ting, fant jeg ut at det var mye frustrerende med serien – men at slutten på sesongen var såpass spennende at jeg ville se hva som skjedde videre? Tror nok det er en av grunnene til det. En annen kan ha vært at nå hadde Michael forsvunnet fra serien, og jeg hadde aldri hatt veldig sansen for han – men tolererte han. Men i sesong 2 var han fryktelig irriterende med jakten etter sin egen sønn, og det faktum at han til slutt ble en forræder. Ihvertfall det som skjedde var at jeg begynte å se sesong 3 og likte veldig godt det som skjedde på skjermen. Magien var liksom tilbake selv om de frustrerende elementene var tilstede. Kanskje jeg rett og slett hadde begynt å sette pris på selve mysteriet og at det var nok. Karakterene hadde jeg også begynt å like. Lenge likte jeg ingen av karakterene, og skjønte ikke helt hvorfor jeg så på serien. Tror nok også alle tilbakeblikkene ødela.
Så da kan vi si at Buffy hadde ”karakterene” med stor K, Six Feet Under hadde ”emosjonene” med stor E og Lost var selv mysteriet. Den siste serien jeg skal ta opp ”The Wire” og David Simon. ”The Wire” er en helt annen serie enn de andre jeg har tatt opp. Men det er også det flotte, fordi de andre seriene jeg har tatt opp er heller ikke spesielt like.
