tirsdag 7. februar 2012

Et kjærlighetsforhold til nostalgi og andre historier



Nostalgiens borg svever høyt over tårnene langt der nede. Man merker vindens gust som sliper over bakkene klar for å synke sine skuldre. Langt der nede sitter en kar med grønn kappe. Hans hår er klipt som en skål, og det er tydelig at han begynner å merke alderens tyngde. Mannen bryr seg ikke, han har sitt kort sverd og sitt store mål. Målet hans er å beseire onde maktene, men er det virkelig så lett? Er Nostalgien nok? En mann iført bare, røde klær og en ubønnhørlig styrke til å hoppe slentrer ned bakkene. Ved hans side spankulerer hans bror, en anelse høyrere med en grønn drakt. Disse merker ikke like godt alderens tyngde, men som helten er de begge klare for å repetere sine eventyr. Nostalgien har plassert sitt anker, og disse tre heltene er dermed en del av mitt liv som jeg verken vil eller kan bli kvitt. Men det betyr at jeg også har vært ung, eller er jeg det fremdeles? Joda, jeg er nok det, for alder er tross alt bare et tall. Det sier ingenting om hvor gammel du egentlig er. Du kan være 40 år og likevel ikke være skikkelig voksen. Bare se på samfunnet vårt, er det slik vi så det for oss? Det er uansett ikke poenget her, men roter man seg bort så roter man seg bort. Over til poenget! 

En grå boks blir født, og vår gode venn Narvesen
For lenge, lenge siden, da jeg var ung var huset vårt et samlingspunkt. Ikke et hvilken som helst samlepunkt; det var nostalgiens borg i all dens glans. Mange unger kom dit for å se på andre spille Super-Nintendo. Året var 1993 eller 1994, og Super Nintendo'en hadde kommet på banen i all dens prakt. Super Mario World var et naturlig valg, og vi spilte det til vi var lei og kastet de andre ut. Nei det stemmer nok ikke helt. Vi kastet dem ikke ut, vi ba dem pent å gå når vi var ferdige å spille. Eller var det fordi vi ville spille i ensomhet? Jeg husker ikke detaljene. Uansett hvordan det gikk var det vi som var samlingspunktet. Alt dette på grunn av en liten kasse som man kunne spille med. Det var glade dager, og vi byttet på å spille etter enten mario eller luigi døde. Det var lange dager, og vi var sosiale, sammen om å redde prinsessen fra Bowser. Yoshi var vår kjære medsvenn, hans eget folk fanget av samme onde jyplingen.

Flere år gikk og vi drev fremdeles på med Super-Nintendo. Besøkene hadde avtatt dog, og vi var ikke det samme samlingspunktet. Nå var Narvesen blitt en god venn, som lånte bort sine snes spill. Han var dog ikke vår beste venn, da han absolutt skulle ta betalt for sine lån. De samme spillene ble lånt om og om igjen i et håp om å fullføre dem. Men ikke alle spillene fikk sitt endelikt som vi hadde håpet på. Nostalgien sitter fremdeles sterkt, og når man får frastjålet sin Super-Nintendo så er det bare å skaffe seg en ny. Gleden sitter der fremdeles, og de gamle spillene eldes ikke nevneverdig. Da er det verre med de spillene som man ville fullføre, men aldri klarte å fullføre. Disse spillene er ikke nødvendigvis gode spill, men nostalgiens lengsel overtar. Man spiller ikke fordi man er nødt til det, men man vil gjerne fullføre dem før det er for sent. Dermed kan man legge de i hyllen og de kan støve ned så lenge de bare vil.



Alderen tynger vår helt
En av disse spillene er Lagoon. Et uhyre vanskelig spill, med en helt med verdens minste sverd. Jeg sitter for skjermen og svinger sverdet, prøver standhaftig å treffe fiendene; mens jeg tenker: "Hvorfor sitter jeg å spiller dette?". Musikken er repeterende dårlig, men irriterende nynnbar. Mens en av sangene ligner på Led Zeppelin sin "Immigrant Song", så er det andre sanger som truer med å ta livet av spillegleden. Dette gjøres verre da nevnte sang spilles i et av slottene hvor det er mest labyrinter å trenge seg gjennom. Hvorfor helten ikke har anskaffe kart over stedene han skal besøke, er for meg uforståelig. Det store spørsmålet er: Hvorfor har noen som kalles "The Guardian of Light" ikke skaffet seg et større sverd. Sverdet er så lite at du må helt inntil fiendene for å treffe dem. Han svinger heller ikke sverdet, det ser ihvertfall ikke slik ut. Istedenfor ruller den avgårde i en sneglefart at du må trykke frenetisk for at han skal treffe hindrene sine.

Det er da nostalgien tar over, det er som en lengeselens borg. Den vil at disse spillene skal være gode, men det er de ikke. Ihvertfall ikke de som lener seg på denne borgen, borgen som tar i mot de. Atmosfæren, og minnene sitter fremdeles, men de holder bare så langt at man ønsker å fullføre det. Hva sitter man igjen med når man er ferdig med det? Ikke vet jeg, jeg har ikke fullført det enda; og det virker ta lengre tid enn jeg hadde trodd. Derfor er det bra at det finnes spill som ikke bare er nostalgiske, men også holder sin form den dag i dag. Da snakkes jeg selvfølgelig om Mariospillene fra 8-bit og 16-bit; henholdvis Nes og Super-Nes.

Hoppende rørlegger med kløkt til å kjøre
Mario, mannen som er like stor den dag i dag som da han kom til skjermene på slutten av 80-tallet. Han og broren hans har alltid regjert video-spillene og det er bemerkelsesverdig at de fremdeles beholder tronen. Hvordan kan et kjørespill med kjære 8-bit og 16-bit stjerne være like aktuelle den dag i dag? Spillet er simpelt men gøy. Du velger blant 8 karakterer og alle har forskjellige kjøregenskaper. I løpet av spillet får du også tilgang til kreftene fra spillene deres. Men her gjør ikke soppen deg stor, du får mer fart. Skallene søker seg mot dine motstandere, og bananskallene snurrer deg rundt i en virveldan som aldri virker å ta slutt. Men gjør du en feil, er ikke motstanderne langt bak. Suget du får av å vinne er likevel tilstede, og da når du endelig taper; banner du og er tilbøyelig til å kaste kontrolleren i veggen. Det er likevel et spill som holder den dag i dag, og det er fremdeles like morsomt. Dette spillet var aldri en del av samlingspunktet vårt, vi fikk aldri skaffet det. Det var Narvesen sitt, og han tok betaling. Det er ikke før i alderen av, først 27, og nå 29 at muligheten for å spille det når som helst er tilstede. Mario er kongen, og han er her fremdeles og rikker ikke på seg. Nå føler jeg ikke for å skrive mer, håper du liker hva som har foregått her!



4 kommentarer:

  1. Kjekt å sjå deg skrive att. Ikkje det att eg var inne i det som foregikk på gutterommet. men eg hugser tider da det alltid var full av unger hos oss. det var tider det :0). Lenge siden no. skjønner ikkje det med å spille slik, men så har eg aldri vore noen spillefantast heller da.

    SvarSlett
  2. Takk for det, det var kjekt å skrive litt igjen! Prøvde også å ha litt friere skriveform, og synes det ble bra. Forhåpentligvis kommer jeg til å oppdatere oftere :)! Nei, denne spillingen har vel litt med min generasjon å gjøre og ikke så mye med din, så det er ikke så rart!

    SvarSlett
  3. Akh... Savner å spille Theme Hospital. Eller Ducktales... Eller Sleepwalker. Nuvel, Arkham Asylum og Dungeon of Dredmor er ikke så feil det heller.

    SvarSlett
  4. Ooooh Ducktales, kongespill. Hadde mange gode stunder med det spillet. Ikke like mange gode stunder med det første Turtles spillet til Nes. Det var frustrerende vanskelig det. Selv om jeg den dag i dag har lyst til å klare det!

    SvarSlett